Arild Birkelands historier

Arild Birkeland

Han har skrevet mange koselige historier fra 50 og 60 tallet i østre bydel som han har lagt ut på Facebook. Med Arilds tillatelse legger jeg de ut her.

GOD LESING

Arild Birkeland

 

Dokken

Minner fra 50 og 60 årene.

Dokken i Spilderhaugvika var en plass vi ofte brukte til lek andre aktiviteter. Vi kalte hele område mellom Dokksmauet og sjøen for dokken, ikke bare den opprinnelige dokken til Stavanger Støperi & Dokk som lå innenfor gjerde.
Her lagde vi St.Hans bål hvert år tidlig på 60 tallet. Vi begynte å samle sammen paller, kasser og annet egnet materiale i flere uker før St.Hans. Folk i nabolaget benyttet anledningen, og kom ofte med ting de ønsket å bli kvitt, slik som gamle møbler o.l. Det samlet seg alltid mye folk når bålet tentes. Ungdommene og de mindre ungene samles nede ved bålet, mens de voksne helst sto oppe i Dokksmauet, og kikket mens de pratet sammen. Vi som hadde ansvaret for bålet, var alltid igjen til bålet var brent ned. Vi brukte bøtter med sjøvann til etterslukking. Det kunne bli ganske sent før vi kunne ta kvelden.
Nede ved fjæresteinene hadde vi også en fast plass hvor vi kunne tenne bål, som ble brukt når vi skulle spidde pølser. Her var det var også en fin plass for de minste å lete etter småkrabber under steinene, eller å fiske stinter.
Skråningen opp mot Dokksmauet var dekket av brennenesler. De må ha hatt særdeles gode vekstforhold her, lunt og i en sørvendt skråning, for brenneneslene her var usedvanlig høye og kraftige, og vokste tett i tett. Vi brukte å hugge oss stier gjennom dem, nærmest som om vi var på safari i tett jungel. Husker ennå den kraftige lukten av brennenesler som lå over område.
Ytterst ved utløpet av dokken sto det en raritet av en gammel utedo, som antakelig var blitt brukt av de som jobbet i Støperi & Dokk. Den fungerte nærmest som ett slags vannklosett. Doen var nemlig bygd slik at den sto ut over vannet, og resultatet av besøket havne rett i sjøen. Bruken av denne doen var nok en heller luftig opplevelse, særlig hvis det var litt vind.
Langs dokken sto den gamle arbeiderboligen til Støperi og Dokk, den kaltes bare for «Boligen». Her bodde det mange forskjellige typer og personligheter. Noen av beboerne var vel nærmest for originaler regne. Kan ikke huske at det bodde barnefamilier her, det var vel helst eldre, både enslige og par.
Ellers var jo dokken havn for de fleste reketrålerne som var hjemmehørende i Stavanger. Skikkelig gode gamle skøyter med ensylindrede dunk dunk motorer som lagde røykringer ut av pipen. Vi var ofte om bord her når de kokte reker, og fikk sneket til oss en neve. Og en fiskerneve kan være ganske stor. Det ryktes at en av disse reketrålerne senere ble solgt til Arve Opsal, som skulle bygge den om til fritidsbåt. Noen av naboene i området hadde også fått plass til fritidsbåtene sine her. Husker bl.a. at Thelin som drev kolonial og melkeutsalg på Møllehaugen hadde en liten, åpen sørlandssnekke liggende her. Den hadde oljet skrog og grønn vindusramme og motorkasse
Sammen med noen kamerater klarte vi en gang å fiske opp en stor hummer inne i dokken, bare ved hjelp av ett stintesnøre. Den slapp taket hver gang den kom over vannskorpen. Men til sist fikk vi litt hjelp av en rekefisker som hjalp til med en hov. Hummeren veide sine 3,5 kg. Og var nærmest dekt av skjell. Vi kokte den hjemme hos Ernst Magne Vigsnes. Den var noe grov og trevlet i kjøttet, men den ble spist med god appetitt.
Siste gang dokken ble brukt til sitt opprinnelige formål, var vel rundt 1963. Da ble vannet pumpet ut, og så ble maskinkjelleren til den første store siloen til Havnesiloen støpt i dokken. Denne ble så fløtet ut til riktig plass, og så plassert på bunnen der siloen skulle bygges. De var tidligere ute her, enn i Jåttåvågen kan du si. Det var spennende å lete på bunnen av dokken da vannet ble pumpe ut, det må jo ha vært årtier siden dokken sist ble tømt for vann. I tillegg til fisk og krabber, fant vi mye gammelt verktøy og fiskeutstyr på bunnen.
Husker også en gang det kom en mengde med åt (småfisk) inn i Spilderhaugvika og inn i dokken. Disse ble jaget av store seiestimer, slik at det formelig kokte i hele vika. Lyden av all denne plaskingen av fisken var så sterk at folk kom ut av husene oppe i Dokksmauet, for å se hva som foregikk. Åten ble trengt inn i viken, noe som medførte at den spratt opp i dekkene som hangs langs kaiene som fendere, både ved Fiskesalgslaget og inne i dokken. Det lå åt og råtnet i alle fenderne, så det luktet ganske ille en periode.
Dokken ble dessverre fylt igjen, og Hammerverket reiste en stor lagerhall på området. Nå er både Hammerverket og lagerhallen borte, men nå skal det bygges boligblokker her, så dokken er nok borte for alltid.
Det er viktig å ta vare på slike steder som dokken. Unger trenger slike ufriserte områder å leke på, ikke bare striglete parker og lekeplasser. Det er slike områder som utvikler fantasi og skapertrang.
Anna Lena Löfgrens sang «Lyckliga gatan» blir bare mer og mer aktuell i Stavanger.

Bilde er hentet fra nettet, uten at opprinnelsen var oppgitt. Bilde må vel være fra midten av 60 tallet. Huset midt i bilde er «Boligen». Gatene ovenfor er Dokksmauet og Vindmøllebakken.

 

Hjemtur

Minner fra 50 og 60 årene.

At været kan skifte for på sjøen, fikk vi erfare en dag vi var en tur på Marøy. Været var bra, og det var varmt og vindstille da vi dro ut. Men etter en tid med lek og aktiviteter på øyå, merket vi at det begynte å bli disig, slik at solen forsvant, og temperaturen falt merkbart. Vi bestemte oss derfor for å dra hjem før det ble for kaldt, vi var jo lettkledd i forhold til det fine og varme været som var det vi dro ut.
Men i det vi går til robåten, ser vi at det kommer tett skodde drivende inn fra byfjorden. Vi regnet med at vi hadde tid på oss, og tok peiling mot siloene på Nordkronen. Vi rodde så fort vi klarte mot land. Vi var kommet ett godt stykke på vei, og så siloene nærme seg. Men skodden kom raskere enn det vi forventet, og snart så vi ikke noen ting rundt båten. Vi hørte jo lyder fra trafikken i byen, og regnet med at hvis vi bare holdt samme kurs, ville vi snart nå land. Lyden bærer godt over vann, så etter en stund begynte vi å bli litt forvirret, det hørtes jo ut som lydene kom i fra alle kanter. Roald rodde som vanlig, vi andre prøvde etter beste evne å dirigere han mot land. Vi hørte tåkelurer fra båter lengre ute i fjorden, men så selvsagt ingenting. Så hørte vi at en fiskeskøyte eller reketråler kom nærmere og nærmere. Vi prøvde å rope for å gjøre dem oppmerksom på oss, men tviler på de hørte oss. skøyten passerte oss på kort avstand, vi så bare skyggen av den da den passerte. Den holdt heldigvis lav fart, men vi merket allikevel godt baugbølgen, så den må ha passert oss ganske nært. Etter en heller lang og slitsom rotur, kunne vi endelig skimte land. Men vi kjente oss ikke igjen. Dette var slettes ikke kaien ved Nordkronen som vi hadde tatt peiling på, her var det glatte svaberg. Vi fikk fortøyd båten ved hjelp av noen steiner som lå på berget, og gikk i land for å prøve å lokalisere hvor vi var. Skodden var fremdeles voldsom tett, vi så lite, og slettes ingen bygninger. Så det tok litt tid før vi fant ut hvor vi var, vi var kommet til frilufts badet i Strømvik, ytterst ved innseilingen til Hillevågsvannet. Vi må nærmest ha snudd båten 180 grader i forhold til den kursen vi opprinnelig hadde. Det var vel p.g.a. den til tider sterke tidevanns strømmen her, i tillegg til skodden som gjorde at vi bommet så mye på målet. På grunn av skodden bestemte vi oss for at det nok var best å sikre båten slik at den kunne ligge til neste dag, og heller ta beina fatt på hjemveien. Det var en heller slukøret og småfrysende gjeng som gikk hjemover. Enda en erfaring rikere.
Men skodden var fremdeles tykk som grøt. Når vi gikk innover veien langs Strømvik Kolonihage mot Hillevågsvannet, var det nesten som å gå i en tunnel. Vi så nesten ingen ting rundt oss, det var en trolsk stemning. Men når vi kom opp på Storhaug ble skodden noe lettere, og det ble mulig å se husene på begge sider av veien der vi trasket hjemover. Men vi kunne ikke se mer enn de husene som var rett i nærheten av oss, så enda om vi var godt kjent i område, virket alt fremmed og annerledes. Jeg har bare en gang i senere opplevd så tett skodde, men da var jeg heldigvis ikke på sjøen.
Vi brukte aldri redningsvester på våre båtturer, det var det jo ingen som hadde på den tiden. De hjemme visste heller ikke at vi var ute med robåten, de trodde at vi var ute og lekte som vanlig. Det var ikke noen tur som var planlagt på forhånd, vi fant bare ut at det ville være kjekt med en tur til Marøy. Har i ettertid tenkt på at det var godt våre foreldre ikke visste om alt det vi foretok oss.
Marøy ligger i oppe i venstre bildekant, rett over siloen til Nordkronen som vi siktet oss inn mot, men vi havnet ved utløpet av Hillevågsvannet, helt oppe til høyre i bilde

Foto Stavanger Byarkiv

Fisketuren

Minner fra 50 og 60 årene.

Sitter og ser på noen gamle bilder fra Stavanger før i tiå. Når jeg ser et bilde fra Skipshandler John Dahles butikk på Fiskepiren, kom jeg på en episode fra midten på 50 tallet.
På 50 tallet var selvfisket fisk en viktig del av matauken. Så da det en dag gikk rykter om godt fiske på kaien, ville min eldste bror prøve fiskelykken. Han fikk dessverre ikke gå alene, han måtte ta med meg, en guttunge på 4-5 år. Da vi kom til Fiskepiren, var det fult av folk som sto langs kaikanten og fisket. Det gikk store fiskestimer forbi, slik at sjøen kokte. Jeg husker ikke om det var makrell eller seiestimer, men mye fisk var det.
Vi fant en ledig plass innerst på fiskepiren, rett ved siden av butikken til Skipshandler John Dahle. Fisket var godt, men for en smårolling ble det etter hvert kjedelig å bare se på de som fisket. Langs hele kaikanten sto der store stabler med tomme fiskekasser. Ikke de store skjeppekassene med tau som håndtak. Nei dette var de mer forseggjorte brislingkassene, disse var mindre, men hadde trehåndtak i endene, og var ofte hvitmalte innvendig. Så da kjedsomheten tok overhånd, fant jeg ut at jeg ville utforske disse kassestablene. Trehåndtakene gjorde at det var lett for en liten guttunge å klatre på disse. Jeg ble modigere og modigere, og klatret høyere og høyere. Men til slutt resulterte dette til at ikke bare den rasten jeg klatret i, men også flere av de andre raster veltet. Jeg var tross alt heldig, da jeg landet på ryggen med hode utenfor kaikanten, slik at jeg ikke slo hode i kaien. Men en av kassen traff meg i ansiktet, slik at jeg fikk kraftig neseblod. Men det verste var jo at kassene rev med seg flere av de som sto langs kaikanten og fisket, slik at de havnet i sjøen. Jeg mener det var 3 stk. som svømte rundt blant alle kassene som lå og fløt. Det ble selvfølgelig mye rop og skrik, og folk stimlet sammen for å se hva som foregikk. Det siste jeg fikk med meg, var at en ekspeditør, kledd i lagerfrakk, kom ut fra butikken til John Dahle. Han tok en lang redningsstang ned fra veggen utenfor butikken. Dette var en lang rundstokk i tre med en stor åpen jernring i enden. Denne brukte han for å hjelpe de som lå i vannet. Mer fikk jeg ikke sett, før min bror tok et godt tak i nakken min og dro meg hjemover. Jeg fikk ikke mye trøst på turen hjem, tvert imot. Hvem som fikk fisken han hadde tatt vet jeg ikke, men han tok seg ikke tid til å ta den med seg. Er usikker på om han fikk med fiskeutstyret sitt heller.
Jeg glemmer ikke uttrykket i min mors ansikt da hun fikk se meg, hele ansiktet og jumperen min var jo tilsmurt av blod. Det må jo ha sette fælt ut. Men det var heldigvis ikke så gale som det så ut til. Noen blåmerker over skuldrene og baken, samt en noe øm og rød nese.
Min bror var ofte og fisket også etter denne episoden, men da var det uten meg.

Dette bilde er fra 1941, men det var ganske likt tidlig på 50 tallet.
Vi sto og fisket der kassen står stablet, samme type som jeg klatret på.

Bilde er fra Stavanger Byarkiv.
bilde fra fiskepiren

Kjelvene postkontor

Minner fra 50 og 60 årene
Kjelvene Postkontor i Skolegaten var en travel postfilial, da det var posthus for hele østre bydel. På 50 tallet var det ikke få Amerikapakker som ble avhentet i denne postfilialen rundt juletider. Det var alltid spennende når julen nærmet seg, og melding om Amerikapakken kom. Det var mange i østre bydel som hadde slekt og venner i Amerika, slik at familien fikk tilsendt pakke.
Når pakken kom, og den innehold amerikansk tyggegummi, da var det mange unger som følte seg som Kongen (eller Dronningå) i gadå, når de kunne spandere ekta tyggis fra USA til kameratene. Kameratflokken ble som regel utvidet dramatisk når ryktet om tyggisen nådde ut blant ungene. Dette var jo noe vi ikke fikk fatt i ellers, denne typen tyggegummi ble ikke solgt i Norge på 50 tallet. Husker det var mange eksotiske og uvante smaker på noen av tyggegummiplatene, de kunne smake alt fra kanel, Cola og til og med rootbeer. Men de som var mest populære jo Tyggiplatene til Wrigles, de gule Juicy Fruit og de hvite Spearmint.
Men det ble jo også sendt pakker andre veien, til USA. Da var det særlig typisk norske ting som var ønsket. Det ble sendt både brunost og sardinbokser (Juleskrin) samt hjemmestrikkede plagg, som gensere, vanter og raggsokker. Forskjellige håndverksprodukter i tre var også etterspurt, slik som skrin, skåler, tresleiver og lignende produkter kjøpt i «De blindes utsalg» i Kongsgaten. Disse var ofte dekorerte med rosemaling.
Folk flest gikk til postkontoret for å kjøpe frimerker når brev og kort skulle sendes. Brevene ble veid på en brevvekt før frimerke ble påsatt. Husker ikke beløpet på frimerkene, men mener å huske at det gikk en grense på 20 gram på brevene. Postkort hadde en noe lavere pris enn brev, og julekort med maks 5 ord (God Jul og Godt Nyttår) var billigere å sende enn kort med lengre tekst. Til utlandet, og særlig til USA, ble det ofte brukt Flypost, da vanlige brev tok uforholdsmessig lang tid på turen, ofte mange uker. Flypost var det ekstra dyrt å sende, og det ble operert med flere vektklasser på disse brevene. Det var derfor spesielle konvolutter og brevark beregnet for flypost. Disse var uhyre tynne og lette. En kunne nesten se gjennom brevarkene. En måtte være lett på hånden når en skrev på disse arkene, slik at pennen ikke gikk i gjennom arket.
Frem til utpå 90 tallet ble de fleste utbetalinger fra stat og kommune gjort via postgiro. Da måtte en møte opp på et postkontor for å få ut beløpet i kontanter. Grunnen til at postgiro ble benyttet, i motsetning til bankgiro, var at det det på den tiden var postkontorer over alt, selv den minste grend hadde sitt postkontor. Og skulle det være en liten plass som ikke hadde eget postkontor, så hadde de Landpostbud som kunne utføre de samme tjenestene.
Først i 1996 ble det samordnet, slik at bank og postgiro ble en felles giro ordning som kunne heves både i post og bank. Før dette skjedde, måtte Postgiro heves, eller betales på posten, og Bankgiro i bankene. Litt enklere i dag hvor vi har elektroniske betalings systemer.

På femti og sekstitallet var Kjelvene postkontor ledet av en meget bestemt og myndig kvinnelig postbestyrer. Hun var kjent for å følge regler og lover til punkt og prikke. Hun var særlig streng med kontroll av identifikasjonspapirer. Det ble sagt at hun forlangte ID av både sine naboer og bekjente. Hun hilste alltid på min mor med navn, men forlangte allikevel alltid å få se hennes ID.
Så da jeg en gang på 60 tallet, fikk igjen penger på skatten etter mitt første år i arbeid, lurte jeg på hvordan dette skulle gå. Jeg hadde bare et skolekort med bilde, som hovedsakelig bare var blitt brukt for å komme inn på voksenfilm på kinoen. Så jeg var usikker på om dette var godt nok til at jeg fikk tatt ut pengene mine. Jeg fikk til råd å ta med fødselsattest i tillegg, og se hvordan det gikk. Tvilende møtte jeg opp på postkontoret med mitt skolekort og fødselsattest. Men nei, så enkelt var det ikke, skolekortet var ugyldig som ID på posten, og fødselsattest var ikke godt nok. Jeg spurte da hvordan jeg kunne få hevet postgiroen. Jo, da måtte jeg først skaffe meg postens ID kort. Ja vel sa jeg, hvordan får jeg det, og hva trenger jeg av dokumentasjon? Jo, dette kunne hun hjelpe meg med, jeg måtte bare ha med bilde, og fødselsattest?
Som de fleste ungdommer på den tiden, hadde jeg mange bilder i lommeboken, tatt i Jernbanens berømte fotoboks. Jeg levert da et bilde sammen med den medbrakte fødselsattesten. Hun skrev ut et ID kort, stifte bildet mitt inn i kortet, og stemplet det hele med postkontorets stempel. Kortet la hun i en plastlomme som hun så ga til meg. Jeg leverte da inn postgiroen på ny, men og fikk da utrolig nok spørsmål om å fremlegg ID. Jeg viste da fram mitt nye ID kort til hun som nettopp hadde utstedt det til meg, et kort hvor blekket knapt var blitt tørt, og fikk endelig utbetalt mine penger. Det var en glad gutt som til slutt gikk fra postkontoret den dagen, med lommeboken «full» av penger, og eget ID kort.

Kjelvene Postkontor 1978. Bildet er hentet fra Stavangerbilder.no