Theodor Dahl

Byen og menneskene

TIL BYEN OG LIVET

I høkernes verden

 

 Utgitt av Stabenfeldts forlag, Aktietrykkeriet i Stavanger 1947

Han skrev mange epistler fra Stavanger, og her er litt om høkernes verden både i Pedersgata og ellers i byen.

Nå var jeg i Dômens by. Og jeg trevs godt. Jeg hadde alt tatt meget av byen inn i sinnet. Det var så masse gildt og interessant. Det var Forelesningsforeningen der diktere og store menn holdt foredrag. Der fikk jeg se dikteren Kristoffer Janson lys levende, med det digre grå skjegget mellom to talglys på talerstolen. Han snakte bergensk og hadde støtt smil om skjeggmunnen.

Det var Parken med musikken og folk som bare gikk og gikk og aldri stod stilt. Det var Bjergsted med fest med dans og fyrverkeri, nymfende fine jenter med sommerkjoler og kjærlighet og kjekke gutter som holdt leven og moro.

Og så kom det teaterturneer og sirkus! Jo, byen det var livet! Den trolltok mennesket.

Hertil lengtet mange ungdommer fra bygdene. De ønsket seg til byen. De fra underoffiserskolen og amtskoler, de som hadde best «véd», måtte til byen. På krambu, kontor og slikt. Der kunne de gå med blyant attom øret og se skarpe ut, gå med 
mansjetter og kvide krager — og spise bymat. Det var livet og framtida. Gård og fjøs og mold og lort var ikke noe for folk med «go'e håve». Det høvde for de måtelige. De kunne passelig kave med vårvinne og haustarbeid i blaute og graps.

I dag har bjølla en annen og riktig låt. Heldigvis.

Jeg satt på kontoret hos grosserer Bertel Svendsen. Han var en merkelig mann og et stort forretningstalent. Men mangt gikk mot ham. Han nådde ikke fram til det han var etlet.

Han hadde sterke impulser og fantasi. Iblant var han kanskje vidløftig og litt stormannsbetont i det han foretok seg. Men ustanselig var han interessant. Og alltid arbeidet tankene hans med et eller annet problem. Mon det ikke var han som først la fram ideen om å starte handelsmøllen på Tau? Han skrev flere artikler om denne saken i Stavangerpressen.

Av og til var jeg hos kunder omkring i byen, i den morsomme høkerverden. Krambuene var mange og små, somme med dør fra gata ned i kjellerrom, andre med høge trapper. Store bjøller slo alarm innfor døra at nå kom der noen!

Så kom høkeren stigende fra stua si - eller det var madammen. Og så gikk skålvekt, handelen og drøset. De var koselige, mange av de gamle krambuene, med bonbonglass og sniglehus og det lille ti-øres målet med pinneved som stødt stod ferdig på golvet.

Det var en riktig koselig verden. Høkrene sjøl var jamt gilde folk, drøsne og greie. De plagtes ikke av forretningskultur. De bare handlet, og tok det som det falt. Noen hadde vært sjøfolk, andre drev et håndverk ved siden av. Noen var gamle ugifte kvinner som ikke kunne regnes blant de kloke jomfruene, andre var alvorlige mannfolk som så ut som kirkeklokkere med briller på nesetippen og med digre never som tok tungt i loddstokken og tellet klosset på bonbon. Der var flere kranke blant dem. De hadde kanskje skamfert seg på sjø eller land, og så var det ingen annen levevei enn krambuå. Krykkene stanget i golvet. De fleste slet seg igjennom, selv om det sjelden ble noen rikdom å legge i kommoden. Somme hadde det meget tungt. Vi måtte dra pengene ut av dem.

De fleste hadde vinflasker i hylla og øl i korger. Det var ikke naud på vin i de dagene. Og mange av dem satt i riktig gode vinstrøk og leverte ikke så få flasker over disken.

Inne i Pedersgata stod gamle Gunvaldsen med druse skjegg og fjåge øyne, snakte venstrepolitikk og solgte ladd. Han sverget til statsminister Steen og holdt på Oddmund Vik. Han var ordrapp og en forstandig mann.

Lenger ute i Pedersgata handlet Sven Tjølsen. Han var den store gåten blant høkrene i byen. For han hadde studert de store filosofer og snakte om Hegel, Fichte, Kant og Nietzsche og roste vinen som en åndens og intelligensens drikk.

 Pedersgata 25 hvor Gunvaldsen hadde sin forretning.

På Nytorget stod arbeiderpartiveteranen John Tanke Sviland og solgte kvas i krus. Han brygde den etter russisk oppskrift og snakte sosialisme og solgte kvas.

Gamle Torkel Olsen hadde visst den eldst utseende krambuå i byen. Bjølla hans ringet som en liten brannalarm, og så kom Olsen sjøl sigende, seigt og stødt. Sønnen hans var skipsreder Kornelius Olsen.

En av de morsomste skikkelser blant datidens høkere var Tobias Hatteland i Kleivå. Han var fra Klepp. Han så ut som en gammel, tørr sokneprest og gikk på rosete tøysko. Like i nærheten hadde Andreas Øksnevad krambu. Han var også Kleppbu. En skjegget og noe gruakslet kar. Det var trange gater de satt i, men handelen hadde gått, og begge åtte en skilling som skålvekta hadde veidd inn til dem.

Ute i Kalhammaren stod Snørteland bak disken. Snørteland så ut som en salmedikter, og stødt preket han samfunnsreform og kommunepolitikk. Han var en godslig og svært fornuftig mann. Han var sosialist og medlem av bystyret, og når Snørteland hadde ordet, hørte folk etter.

I Hillevåg handlet den tålige Per Moi. Han var fåmælt og solid. En tid var han også postmester derute og hadde kontor i kjelleren sin. Senere ble den samme kjelleren likkisteforretning.

En rei av byselgere for ikring til høkerne hver eneste dag. Vi formelig pinte varene inn på dem.

Det er visst ytterst få igjen av den gamle høkerstanden fra mine ungdomsdager. Tida har skiftet dem ut. Jeg minnes hvor ottesame de var da forbruksforeningene tok til. De så på kooperasjonen som sin egen undergang. De ville miste levebrødet. Og komme på fattigkassa. Men de kjempet sitt liv igjennom. Nå står de ikke lenger bak disken og hører romlebjølla gå. De baler ikke lenger med mjøl og vin og pinneved. Og skålvekta står vel på Museet.

 

 

 

 

 

 

Joomla templates by a4joomla