Arild Birkeland

Han har skrevet mange koselige historier fra 50 og 60 tallet i østre bydel som han har lagt ut på Facebook. Med Arilds tillatelse legger jeg de ut her.

GOD LESING

486

Arild Birkeland

486

Her finner dere disse historiene:

Spilegjerde, Det er mye rart i sjøen, Haglpatronen, Kapteinuniformen,  17. mai på 50 tallet,  Å plokka kongler, Hausmarked i Stavanger på 50 tallet, Dampavalsen (Dampveivalsen), Julen på 50 tallet, Herberget, Klesvask, Den første sykkelen, Dokken,  Betesda,  Klær og sko på 50 og 60 tallet,  Hjemtur,  Fisketuren,  Å fiska sjøaure (Med alle midler),  Kjelvene postkontor,  Da Falaen kom i heisen,  Det store sjokolade røveriet,  Vinteraktiviteter på 50 og 60 tallet.,  Barn på sykehuset på 50 tallet.

Spilegjerde

En sommerdag da jeg var 4 år gikk jeg rundt og småkjedet meg og hadde ingen å leke med, barndomskameraten min Fala, var på sommerferie hos morfaren og mormoren sin på Tasta. Så det ble til at jeg bestemte meg for å gå på besøk til min Farmor og tante.
De bodde i et stort hus i Nedre Dalgate, som nærmeste nabo til Johannes skole. Det var ikke lange turen, bare noen få minutter hjemmefra. Men som vanlig når noen kom på besøk der, måtte det serveres mat. Og selv om jeg bare var en liten unge, og som nevnt bare bodde få minutter unna, skulle det mat på bordet. Dette var en varm og fin sommerdag, så jeg ble tilbudt en typisk sommerrett på den tiden, sukkerkavring med surmelk (Kefir), med et dryss med sukker over. Dette var en av favoritt rettene mine, så jeg var selvfølgelig godt fornøyd med serveringen. Sukkerkavringen ble brekt opp i en skål, og surmelken ble øst over fra et lite melkespann, så toppes det med et generøst dryss med sukker. (Dette var før både sukker og fett var blitt farlig.) I motsetning til vanlig melk som ble solgt i klare glassflasker, ble surmelken bare solgt i «løs vekt» fra store melkespann i meieriutsalgene. Så de fleste husholdninger hadde et eget lite melkespann som ble brukt til å kjøpe surmelk i.
Da jeg etter endt besøk skulle gå hjem gikk jeg som vanlig mot «Hauen» i Johannesparken, dette var snarveien ned til Haugesundsgaten som jeg måtte krysse. Men i det jeg nærmet meg Hauen, hørte jeg noen lyder fra Shell Stasjonen som lå like ved. Selvfølgelig måtte jeg undersøke hva som forgikk. Inne på bensinstasjonen, rett nedenfor spilegjerde som gikk langs Grensesteinsgaten, sto det en bukk som ble brukt ved reparasjon av biler. Dette var en fast stålkonstruksjon, ikke av den moderne typen som heves og senker hydraulisk. Nå var det en av de ansatte på stasjonen som drev og skiftet eksosanlegget på en bil. Dette var interessant, så jeg ble stående å kikke ned på arbeidet. For å få bedre oversikt, tredde jeg hode inn mellom spilene i gjerde. Jeg sto lenge der og fulgte med på arbeidet, men da jeg etter en stund var fornøyd og skulle fortsette hjemturen, satt selvfølgelig hode fast. Samme hva jeg prøvde, klarte jeg ikke å trekke hodet ut. Til slutt måtte jeg fortvilet rope om hjelp til han som jobbet med bilen. Han kom rundt gjerde og opp til meg og prøvde å få hodet mitt ut. Han prøvde flere måter å lirke hodet ut, men måtte til slutt gi opp, det var umulig å få hodet ut mellom spilene. Han sa han måtte hente hjelp, men at jeg ikke måtte være redd, de skulle snart få ut. Etter en liten stund kom han tilbake sammen med sjefen sjøl, Sigurd Danielsen. Danielsen var som vanlig ulastelig antrukket i Shell uniformen med lua på snei. Han hadde tatt med en liten jekk. Så med denne skulle de presse spilene litt opp, slik at jeg fikk hode ut. Jekken glapp noen ganger mens de holdt på, men endelig, etter noen forsøk fikk de meg løs. De tok meg med inn på stasjonen for å vaske meg. Han som hjalp meg først var jo ikke akkurat rene på hendene etter å ha jobbet med eksosrøret, så dette smittet selvfølgelig over på meg. Jeg hadde svarte håndavtrykk både i ansiktet og rundt ørene. Det var en dame som tok seg av vaskingen. Jeg er litt usikker, men tror det var konene til Sigurd som også jobbet på stasjonen.
Etter en grundig vask av ansikt og ører, fikk jeg en liten «trøstepremie», en liten såpe som lå i ett plast etui, formet som et skjell likt det som er logoen til Shell. Men før jeg gikk måtte jeg love å aldri gjøre slike dumme ting mer, noe jeg sa meg enig i Men jeg må jo innrømme at jeg nok fortsatte å gjøre mange dumme ting senere også, men jeg stakk aldri hodet inn i et spilegjerde igjen etter denne opplevelsen. Det man lærer av egen erfaring huskes best.

Shellstasjonen i Haugesundsgaten. Det omtalte spilegjerde i bakgrunnen mot Grensesteinsgaten. Bukken hvor arbeidet pågikk sto bak bilen som står ved bensinpumpene. Antar dette bilde er tatt rundt omkring den tiden jeg skrev om, 1954 Stasjonsbygningen og gjerde er der fremdeles, men er i dag delvis skjult av Bybrua.

Det er mye rart i sjøen

En gang tidlig på 60 tallet da vi var ute og fisket, fikk vi en helt spesiell opplevelse på hjemturen. Været var grått, men det var en fin og mild dag med oppholdsvær og litt vind. Roald rodde mens Kjellien, Ernst og jeg satt bak i båten og ordnet med fisken. Fangsten var ikke av den største, mest småfisk av sei og lyr. Men den skulle bare brukes i krabbeteinene våre, så vi var fornøyde med det vi hadde fått. Vi hadde en 5 -6 krabbeteiner som stadig trengte påfyll av fisk. De fleste krabbeteinene pleide vi å sette utenfor Fiskesalgslaget sitt anlegg ytterst i Spilderhaugvika. Her gikk det mye reke og fiskeavfall på sjøen, så det var alltid mye god krabbe og få her. Vi var på fjorden ett stykke utenfor Nordkronen da vi begynte å høre noen merkelige lyder rundt oss. Lydene var ganske dempet, men det føltes som om de var rundt oss på alle kanter, slik at det var vanskelig å bedømme hvor de kom i fra. Det var en slags svak metallisk lyd, og en litt kraftigere hvesing og pusting. Vi kunne ikke forstå hva slags lyder dette var, det lignet ikke noe vi hadde hørt før. Vi så inn mot land, men så ingenting som vi kunne forklare disse lydene. Vi var jo midt ut på sjøen, og den nærmeste båten vi så, var Riskafjord på vei mot Hommersåk. Men den var for langt unna til at det kunne være fra den lyden kom. Vi kunne heller ikke se noe spesiell aktivitet på land, eller på Nordkronen som kunne frambringe en slik lyd. Og som sagt, dette var lyder vi aldri hadde hørt tidligere. Vi så usikkert på hverandre, og spekulerte fælt på hvor disse ukjente, litt nifse lydene kunne komme ifra, og ikke minst, hva var det som frembragte dem. Vi var så opptatt etter å kikke inn mot land for å lokalisere lyden, at vi glemte å se bak oss. Men plutselig merket vi bevegelse i sjøen bak oss, vannet begynte å bevege seg på en rar måte, som om det skulle være sterk strøm, men bare i ett lite felt, ca. 20 – 30 meter fra av båten vår. Vi ble selvsagt forskrekket, og lurte fælt på hva som foregikk. Og så, ganske sakte begynte noe stort, svart og glinsende å reise seg opp av sjøen med vannet skummende rundt. Vi fryktet det verste, men kunne heldigvis puste lettet ut da vi så var det var. Det var tårnet på en U-båt som steg opp av sjøen.
De moret seg sikkert stort, de som var om bord, da de så de forskrekkete ansiktene våre. U-båten gikk til kais på Nordkronen. Men da var vi alt i full gang med å overbevise hverandre om at vi selvfølgelig ikke hadde vært redde eller nervøse. Vi hadde jo hele tiden forstått hva som foregikk.
Det lå ofte marinebåter til kaien på Nordkronen og ellers i byen på 50 og 60 tallet, både utenlandske og Norske. Dette var jo midt under den «kalde Krigen» og marinefartøyer var ofte å se i byen.
Nordkronen og Fiskesalgslaget (Den lange hvite bygningen) 1959

Haglpatronen

Haglpatronen
En kald vinterdag tidlig på 60 tallet var jeg som vanlig sammen med mine kamerater Kjell Arne og Ernst Magne. Vi gikk rundt og småfrøs, og viste ikke helt hva vi skulle finne på, så det ble til at vi gikk hjem til Kjellien. Som nevnt så var det en kald dag, så det ble fyrt godt i koksovnen.
Denne ovnen manglet antakelig noen ildfaste steiner, for det var alltid to rødglødene felter på den, ett felt på siden, og ett felt på toppen av ovnen.
Vi hadde akkurat kommet over i 4-5 haglpatroner, planen var å ta ut kruttet av disse for å bruke det til en stadig pågående produksjon av knallbomber. Dette var den gamle typen haglpatroner hvor hylsen var av papp, så de var lette å åpne. Mens vi satt der og «demonterte» haglpatronene, kom far til Kjellien inn og så han måtte ut et ærend, så vi måtte se til ovnen en stund mens han var vekke. Han så heldigvis ikke hva vi satt og jobbet med.
Men nå når vi var alene i huset, fant vi på at det hadde vært interessant og se hva som hendte hvis vi satte en haglpatron opp på ovnen. Som tenkt, så gjort. Vi plasserte en av patronen midt på den rødglødende flekken på toppen av ovnen, så sprang vi inn på rommet til Kjellien. Men mens vi sitter der og venter på smellet, hører vi døren til stuen åpnes. Det var far til Kjellien som hadde glemt noe, så han ruslet litt rundt i stuen og lette etter noe. Vi får jo helt panikk, og er livredde for at patronen skal gå av mens han står rett ved siden av ovnen. Så Kjellien gjør det eneste han kommer på i farten, han begynner å hyl skrike som om han har skadet seg. Faren kommer selvsagt inn på rommet for å se hva som har hendt. Ikke før er han kommet inn, før vi hører et PUFF fra stuen, og hagl som triller på gulvet. Faren hørte ingenting, han var for opptatt med hva som var galt med Kjellien, som nå, merkelig nok, var helt i orden igjen. Da faren gikk tilbake til stuen igjen, reagerte han på en rar lukt og spurte oss om vi kunne kjenne noe, han syntes det minte om kruttlukt. Men vi kjente selvfølgelig ingen lukt.
Da faren endelig gikk ut igjen, fikk vi anledning undersøkt åstedet. Det hele var i grunnen en stor skuffelse. Haglpatronen hadde revnet noe, og alle haglene hadde bare trillet stilt og rolig ned på gulvet. Det forventede smellet uteble også, kun et PUFF og kruttlukt var resultatet. Ikke noe vits å gjøre dette en gang til.

Kapteinuniformen

Kapteinuniformen
Da jeg 5 år, fikk jeg en kapteinuniform til 17. mai. Denne uniformen ble brukt som festplagg, slik som de mer vanlige matrosdressene ble brukt. Jeg var ganske kry av den flotte uniformen med kapteins distinksjoner på armene og sleng i buksen. Det fulgte også med en båtlue til uniformen som en prikken over i-en.
På den tiden hadde jeg hadde to onkler som bodde på Lura. Den ene bodde rett ved porten til Lura Skole, og den andre drev et lite småbruk rett ovenfor. Det var et småbruk i ordets rette forstand. De hadde 4 – 5 kyr, en hest, noen sauer og en del frittgående høns. Dette småbruket, med åkrer og marker ble senere oppslukt av Kvadrat kjøpesenter. En dag sent på ettersommeren var vi et fødselsdagsselskap til et søskenbarn som bodde på småbruket. Vi var flere søskenbarn som møttes i dette selskapet, og vi unger lekte sammen og var høyt og lavt rundt om på bruket. Vi var selvfølgelig i fjøset og kikket på hesten og kyrne, og vi var en tur i hønsegården og lette etter egg. Låven var på denne årstiden full av nylig innkjørt høy, så vi byunger tilbrakte selvfølgelig en stor del av tiden med hoppe og leke i høyet.
Men da vi etter en lang og kjekk dag på landet skulle gjøre oss klar for å ta bussen til byen, kunne jeg ikke finne båtluen min. Vi lette overalt, både inne og ute, og enda alle var med og lette, var den ikke å finne, så jeg måtte reise derfra uten. Min onkel og tante trøstet meg, og lovte at så snart de fant lua, ville de få den levert til meg. Alle var jo sikre på at lua snart ville dukke opp.
Men tiden gikk og ingen lue ble funnet, så jeg hadde nærmest glemt hele lua. Så en dag langt utpå vinteren, kom den ene onkelen min som jobbet i byen, på besøk. Han hadde med en pakke av gråpapir, og i den lå lua. Men det var et sørgelig syn, lua så mest ut som en vaskefille. Han fortalte at lua var blitt reddet ut av kjeften på en ku som sto og gomlet på den. Jeg må jo ha mistet den da vi drev på og hoppet i høyet, og så endte den til slutt opp i krybben til kyrne. Min mor prøvde etter beste evne å få fikset lua, den ble omhyggelig vasket, stivet og dampet, men vi måtte til slutt innse at den ikke lengre kunne reddes. Den var grundig malt i stykker mellom ku kjevene, slik at all fasong og struktur i stoffet for lengst var ødelagt.
Jeg brukte uniformen noen ganger også etter at lua hadde lidd en slik grufull død, men den var liksom ikke helt det samme uten lua.
Første gangen jeg hadde uniformen på meg, 17. mai 1955 i Arbeidergaten. Bildet er av dårlig kvalitet, det ble tatt med et lite kamera min eldste bror hadde. Billedstørrelsen var bare 45*55 mm.

17. mai på 50 tallet

Minnene fra krigen var fremdeles nære og levende for våre foreldre da vi vokste opp på 50 tallet. Praten kom ofte inn på krigen i familiesammenkomster, enten det var triste ting som hadde skjedd, eller morsomme episoder de hadde opplevd. Et tema som ofte gikk igjen, var hvordan matsituasjonen opplevdes.
Så derfor var 17. mai en dag vår foreldregenerasjon feiret med glede, og det smittet selvfølgelig over på oss unger. 17. mai var derfor en dag så vi frem til. Men det må jo innrømmes at utsikten til nesten fri tilgang til is og pølser også var med på å øke forventningene. Alle tanter og onkler og voksne bekjente stakk til oss noen mynter som vi skulle ha til å feire dagen. Vi begynte å spare i lang tid i forveien, slik at vi kunne feire dagen skikkelig, d.v.s kjøpe mye pølser og is.
Både store og små var pyntet og oppkledd for dagen. Bunader var ikke så vanlig på den tiden, men folk stilte opp i sine beste klær. Mødrene satt ofte til sent på kvelden 16. mai for å klargjøre klærne, både til barn og voksne. Alle var selvfølgelig utstyrt med 17. mai sløyfer. Og det var visst en slags konkurranse blant en del av de voksne mennene om å ha de lengste sløyfene. De var ofte så lange at de nesten berørte bakken. Vi unger var tidlig oppe, vi var ute på gatene allerede før skolekorpsene startet sin morgenmusikk i nabolaget. Det var også en tradisjon hos oss å være med far til Vågen for å se den årlige kapproingen som startet grytidlig på morgenen. Barnetoget var ett fast innslag, og alle ungene stilte selvfølgelig opp her. Og «alle» møtte opp for å se på togene, enten det var barnetog, folketog eller russetoget. Det var alltid fult av folk langs ruten, så det gjaldt å møte opp tidlig for å få en god plass.
Pølsebodene og snopene åpnet ikke før kl. 09,00 Så når barnetoget var ferdig, kunne endelig fråtsingen i is og pølser starte. Dette hadde vi sett frem til i lang tid, iskrem var jo sesongvare på den tiden. Butikkene begynte ikke å selge iskrem før til 1. mai. Og de færreste hadde fryseboks hjemme, så iskrem var en typisk sommerting. Iskrem var jo heller ikke noe vi fikk til daglig, og slettes ikke «bupølser». Så når vi på 17. mai hadde fått egne penger, og selv kunne bestemme når, og (nesten) hvor mye vi ville kjøpe av herligheten, ja da var det jo «Rene 17. mai» På den tiden kostet en pinneis 50 øre, og kroneisen kostet en krone. En «bupølse» besto den gangen av en kokt pølse med brød samt ketchup og sennep, servert i en spisspose. En slik pølse kostet 75 øre på 50 og tidlig 60 tall. Salg av stekte pølser og løk ble ikke vanlig i buene før utpå 60 tallet.
På 50 og 60 tallet var det pølsebuer over alt i byen, en trengte ikke gå langt for å få seg en pølse. Det samme gjaldt alle de små snopebutikkene, det var nesten en i hvert kvartal. Dette var som regel noen koselige små butikker med stort og spennende utvalg av snop og andre spennende saker. De hadde vel like stor omsetting på 1. og 17. mai som hele resten av året til sammen, det var alltid kø utenfor på disse dagene. I tillegg til is og snop, solgte disse snopene både flagg, sløyfer, skraller, fløyter og ikke minst, ulike former for knall.
Knall hørte med til 17. mai like mye som is og pølser. Det mest populære var kinaputter. Disse ble senere forbudt, da de hadde for stor sprengkraft. En kinaputt tok lett knekken på en postkasse (eller en finger.) Nesten utrolig at disse var i handelen så lenge som de var, og ble solgt til småunger. Men det var mange andre typer knall å velge i på den tiden. Vi hadde for. eks. de såkalte korkepistolene, på disse trykket man en kork, fylt med krutt inn i løpet på en blikkpistol. Ved avtrekk kom det en lang spiss som traff korken, og antente kruttet. Disse kunne smelle skikkelig kraftig. En annen populær greie, som jeg ikke husker navnet på. Dette var noen slags gryn som ble strødd på bakken, og når noen tråkket på det, begynte det å frese og småsmelle. De voksne likte ikke dette, særlig ikke damene som gikk i nylonstrømper. Eller hadde vi jo en «egenproduksjon» av små bomber til 17. mai
Alle folkeskolene i byen hadde sitt skolekorps, og alle på skolen var stolt av sitt korps, selv om de ikke selv var med i korpset. Selvfølgelig syntes alle at korpset til sin skole var best, men vi visste jo hvem som var best.
Bilde viser Johannes skoles skolekorps under oppstilling på torget 17. mai 1958

Å plokka kongler

På Nordsiden av Johannesparken, mot krysset Bratteberggata og Kjelvene sto det tidligere noen store grantrær. Disse trærne hadde noen spesielt store kongler, jeg mener å huske at de var 20 til 25 cm. lange, og ganske lubne.
En dag da jeg var i 10 – 11 års alderen, fant jeg ut at jeg skulle jeg hente noen av disse konglene. Jeg satte sykkelen min inntil trestammen, og ved å stå på den klarte jeg å komme meg opp på den nederste grenen på et av trærne. Konglene vokste neste helt på toppen av treet, så det ble en høy klatretur. Jeg prøvde å slippe noen av konglene ned på marken, men de var så tunge og ferske at de sprakk når de landet. Så jeg fant ut at det var best å putte konglene inn under jumperen. Så med tre store kongler under jumperen begynte jeg møysommelig å klatre nedover. Det var litt tungvint å klatre samtidig som jeg måtte holde konglene på plass. Men det gikk fint helt til jeg sto på den nederste grenen igjen. Da merket jeg at konglene begynte å gli ut under jumperen, automatisk prøvde jeg å stoppe dem med den ene hånden. Resultatet ble at jeg da glapp taket i grenen jeg holdt meg i, og datt bakover. Jeg var heldigvis ikke så høyt over bakken, så jeg hadde antakelig ikke slått meg noe særlig om jeg datt ned. Men i det jeg falt, kom den venstre ankelen min i klem mellom grenen og trestammen. Så der ble jeg hengende med hode ned, bare noen cm. over sykkelen. Det gjorde skikkelig vondt i ankelen, foten sto liksom i spenn, og uansett hvor mye jeg prøvde, klarte jeg ikke å komme meg løs. Jeg vred hode mot veien som gikk langs parken, og så en mann som gikk forbi. Jeg ropte desperat på hjelp. Mannen så meg heldigvis der jeg hang med hodet ned og sprellet. Han kom opp til meg og tok tak i skuldrene mine og fikk løftet meg litt opp, dermed fikk jeg løsnet foten, og jeg falt ned i armene på mannen. Jeg prøvde selvfølgelig å takke for hjelpen, men han bare gryntet irritert noe om galne unger og gikk videre. Ankelen var både øm og oppskrapet, men det ble ingen store skader. Jeg haltet litt en dag eller to, det var alt.
Jeg har i ettertid tenkt på hvor hjelpeløs jeg var der jeg hang. Jeg hadde absolutt ingen mulighet til å komme løs på egenhånd. Ikke greide jeg å løfte meg opp å ta tak i grenen, og ikke klarte jeg å vri foten løs. Tenk om dette hadde skjedd på en mer øde plass, uten folk i nærheten? Alle disse grantrærne, utenom ett, ble hugget ned da Bybrua ble bygd. Det ene treet som ble spart, står der den dag i dag, men jeg har aldri sett at det har hatt kongler etter at det ble alene.

Hausmarked i Stavanger på 50 tallet

Høstmarked var en stor begivenhet i byen på 50 tallet. Da var det mye liv og røre i en ellers nokså tam og rolig by. Under markedsuken kom det mye tilreisende bønder til byen, både fra landdistriktene i sør, og fra Ryfylke. På den tiden var det ofte en lang og tidskrevende reise inn til byen, særlig for de som brukte hest og vogn, eller kom fra Ryfylke og var avhengig av rutebåter. Derfor var det vanligvis mye landsfolk som overnattet i byen mens markedet foregikk. De fleste landsfolk hadde slektninger i Stavanger, og en del fikk overnatte hos dem. Men noen måtte selvfølgelig ta inn på hospits eller i privat innkvartering. Det var mange i byen som leide ut et «kammer» til tilreisende under Marked. Naturligvis ble det også en del fyll og spetakkel i byen når det kom så mange tilreisende i løpet av en hektisk uke. Og det var alltid en og annen som drakk opp pengen i «godt lag» Det var vel disse som fikk det som kalles for «Bondeanger» Noen ble dessverre også fralurt penger med svindel eller regelrett tyveri.
Torget var overfylt av boder, biler og salgsborder under markedsuken. Utenom de faste torgvarene som frukt, egg, grønnsaker, var det de berømte spødekånene som solgte strikkevarer og andre som solgte håndarbeider og hjemmelagde håndverksprodukter.
Det kom også mer eksotiske kramkarer langveis fra til byen disse dagene, det var de som ble omtalte som sigøynere eller «reisende». Disse hadde ofte salgsborder hvor de solgte ulike produkter, ofte hjemmelagde håndarbeider som visper, tresleiver, duker , men også en del juggel av ulik slag. Det som vi unger var mest interesserte i, var selvfølgelig de bodene som solgte leketøy og diverse godterier. Det som gikk igjen på markedet, og som vi ungene alltid pleide å kjøpe, var ballonger, springballer, sprellemenn og skraller. Springball var en selvfølge for alle unger under markedsuken, det var stort sett også bare da de solgte dem, og alle måtte ha en slik fargerik ball av tøy som var hardstappet med treull. Denne var på størrelse med en tennisball og hadde en strikk (eller spring som vi sa, derav navnet.) som var festet til ballen. Det var særlig populært blant guttene og kaste denne mot ansiktet til de andre, men beregne det slik at ballen ble stoppet av strikken før den traff ansiktet. Men det hendte jo at en feilberegnet, eller at strikken røyk, slik at ballen virkelig traff personen en siktet på. Det kunne være ganske vondt å få den i øye, men det måtte vi tåle, det var jo bare slikt som hendte. Sprellemenn og ballonger var helst for de mindre ungene. Men skrallene var populære blant de eldre ungene, og disse kunne ofte være svært forseesgjorte, og kunne lage en kraftig lyd, til stor irritasjon hos de voksne, men desto kjekkere for oss unger. En selger av disse fortalte oss en gang, at skrallene opprinnelig var brukt av gjetergutter som et middel til å skremme vekk rovdyr, men at de nå helst ble brukt som leketøy. Jeg huske også noen små plastikkfløyter, formet som en fugl. Man fylte litt vann oppi disse, og når en så blåste i dem kom det noen trillende lyder, akkurat som fuglekvitter. Lyden kunne endres, alt etter hvor mye vann man hadde oppi
Det var selvfølgelig stor omsetning av livdyr under markensuken, dette foregikk stor sett i Hillevåg. Hestehandelen var fremdeles stor på 50 tallet. All handel forgikk med kontanter den gang, så det var viden kjent at de profesjonelle hestehandlerne gikk med mye penger på seg. En velfylt lommebok ble i på tiden ofte kalt for hestehandlerpung.
Jeg husker det var mye hest og vogn i byen når det var marken. Det pleide å stå mange på Nytorget, og ikke minst i Dr. Eyes gate nedenfor Petrikirken. Her sto hestene tett i tett, og de fleste var utstyrt med mulepose.
I Pedersgaten var det på 50 tallet en liten butikk som solgte dametøy, hovedsakelig strømper, undertøy og bluser. Et år hadde de virkelig gått inn for å ha litt markedsløyer, samtidig som de fikk et godt blikkfang i butikkvinduet. Denne butikken hadde en gang hengt opp en lakserosa dametruse i butikkvinduet, størrelsen på trusen var omtrent som et lite fjelltelt, den dekket nesten hele utstillingsvinduet. Under trusen hadde de hengt en liten plakat med et typisk Stavangerbegrep som ble mye brukt under markedet.
“Druse mål og inkjevetta pris”
Bilde er fra Haustmarkede på torget i Stavanger 1957.

Dampalvalsen (Dampveivalsen)

Den første gangen jeg hørte om dampveivalsen, var da min far leste i avisen at det var besluttet å plassere kommunens utrangerte dampveivals på Kjelvene Lekeplass. Jeg var så heldig at jeg fikk oppleve dette da jeg en dag i begynnelsen av desember 1954 gikk opp på lekeplassen for å se etter mine kamerater. Jeg fikk da se et rart opptog som kom oppover Suldalgaten langs fotballbanen. Det kom først en stor lastebil som slepte den etter hvert så kjente dampveivalsen, sist i opptoget fulgte det en noe mindre lastebil. Jeg er ikke helt sikker, men mener at det siste bilen også var festet til dampveivalsen, og antakelig fungerte som bremsehjelp. I tillegg til bilen var det flere arbeidsfolk som gikk både foran og bak opptoget, disse var med på å stoppe annen trafikk. Opptoget tok til høyre, inn i Haugesundsgaten og videre til «hovedinngangen» til lekeplassen, i krysset ved Haugesundsgaten, Ryfylkegaten og Arbeidergaten. Det ble fort en ganske stor flokk med unger som fulgte med på dette sjeldne opptrinnet. Som de fleste smågutter var jeg spesielt interessert i lastebiler, så jeg må innrømme at det den store lastebilen gjorde mer inntrykk på meg enn dampveivalsen. Jeg tror den var mørk rødbrun med sorte framskjermer.
Dampveivalsen ble slept inn, og plassert omtrent midt på lekeplassen. Arbeidskarene som var med, gikk i gang med å koble fra bilene, og noen begynte og klargjøre dampveivalsen. Jeg husker bl.a. at de demonterte diverse styrestag, slik at rattet kunne dreies fritt. Da kommunens folk var ferdige og dro fra stedet, myldret det med unger, både oppi, under og rundt dampveivalsen, som av de fleste ungene ble kalt for «Dampalvalsen».
Men til min store skuffelse klarte jeg ikke å klatre opp i dampveivalsen, jeg var for liten og måtte få hjelp. Jeg husker ennå hvor stolt jeg ble første gangen jeg kom meg oppi den egenhånd, en bragd som selvfølgelig måtte fortelles hjemme.
Dampveivalsen var selvfølgelig grundig rengjort og steamet før den ble plassert på Kjelvene. Men dette betydde også at alt fett og smøring i spaker og ledd var vasket vekk, noe som gjorde at alt dette utstyr etter hvert rustet fast. De første årene kunne vi dra i alle spaker og snu på diverse ventilratt, åpne døren hvor kullet ble skuflet inn under kjelen, til og med feieluken under maskinen kunne åpnes og inspiseres. Dette gjorde jo leken mer interessant.
Når våren kom, ble det alltid fylt på sand i sandkassen på lekeplassene. Dampveivalsen var plassert rett ved den store sandkassen på Kjelvene. De større ungene, pleide da å spa opp en stor haug med sand rett bak den for, for så å hoppe fra taket og ned i sandhaugen. Jeg husker det var skikkelig nifst første gangen jeg skulle prøve meg på denne «Manndomsprøven» Jeg kan love at det så mye høyere ut når du sto på taket og tittet ned, enn når du sto nede og kikket opp. Men etter en del nigling, tok jeg satts og hoppet, det var en skrekkblandet fryd, første hoppet var det verste.
Det var en genistrek av kommunen å plassere dampveivalsen på Kjelvene, den har med årene blitt et kjent og kjært symbol på bydelen. Etter den siste rehabiliteringen, fremstår den igjen som den gjorde i sine glansdager.
Neste år er det jubileum, da blir det 70 år siden den ble plassert på Kjelvene
Bilde av dampveivalsen tatt ca. 1957
Fra venstre: Svein Egil. Per Lie. Bjørn, min yngste bror. Rudi, hunden vår. Magne, min eldre bror. Odd Vorland. Fala, med skjeva med Sunda. Øverst er Jarl Pedersen, “Jallen”

Julen på 50 tallet

Julen var noe vi virkelig så fram til da vi var barn. I tillegg til julegavene var det jo all den gode julematen og hyggelig familietreff vi gledet oss til.
På 50 tallet startet julen i desember med juleutstilling i butikkene. Vi unger dro som regel i samlet flokk til byen for å se på juleutstillingene. Dette gjorde vi mange ganger fram mot jul, og det var alltid mange unger som var ute i samme ærend. Det var de vinduene med mekaniske nisser og figurer og de med modelljernbane som var mest populære. Vi kunne gå i byen i timevis og drømme om hva vi skulle få som julepresanger. Det var alltid kjekt i byen før jul med julepynt og lys, og ofte var det julemusikk, både fra høyttalere utenfor enkelte butikker, eller fra diverse skolekorps.
Alle litt større butikker og håndverksbedrifter med respekt for seg selv, hadde små hefter med julesanger som de delte ut. Disse hadde selvfølgelig butikkens eller firmaets navn eller logo påtrykt. Her sto alle de mest populære julesangene.
I etterkrigstiden og ut på 50 tallet var det ikke akkurat velstand og overflod som preget arbeiderstrøkene i Stavanger. Vi fikk ikke alt vi ønsket oss, men jeg følte allikevel aldri at vi manglet noe. Særlig i julen klarte våre foreldre å sørge for at vi fikk alt det vi trengte for å kunne feire en kjekk og minnerik jul. Julegavene var jo ikke så overdådige som i dag, det gikk mye i brettspill, bøker, malerskrin, lommelykter og lekebiler o.l. Selvfølgelig ble det også noen myke pakker, men vi satte jo stor pris på disse også, dessuten var disse ofte «sukret» med en godtepose eller en sjokoladefigur. Vi lærte også at det kjekker å gi, enn å få gaver. Vi begynte å spare i lang tid før jul for å kunne kjøpe en gave til foreldrene og brødrene våre. Vi trengte ikke bevege oss utenfor Pedersgaten for å få kjøpt julegaver. Pedersgaten var byens største og mest innholdsrike handlegate på 50 og 60 tallet, så her fikk vi kjøpt alt. De gode kjøpene gjorde vi oftest hos «Diversen», hadde vi litt for lite penger til gaven vi ville kjøpe, så fikk vi ofte kjøpt den for den summen vi hadde.
For barn er det viktig med tradisjoner i julen, tradisjoner bygger minner og skaper trygghet. Hjemme hadde vi, som de fleste andre, mange tradisjoner i forbindelse med julen. Men det var særlig 2 ting som måtte være på plass til jul. En enkel julekrybbe i papp, og en plakat med bilde av nisser og julegris. Krybben måtte på plass i stua, og plakaten måtte opp på sin faste plass på kjøkken før det kunne bli jul. Maten og julegodter er jo også en del av tradisjonene. Nøtter med skall, fiken og dadler var faste julegodter, og selvfølgelig appelsiner og marsipan. Det var 3 typer nøtter som var vanlig å ha i julen, det var Valnøtter, Hasselnøtter og Paranøtter. (Paranøttene ble bare kalt for Negerteder.) Når vi fant 2 nøttekjerner inni Hasselnøttene, spilte vi Filipine, da satset vi noe av julegodtende våre. Men jeg fant fort ut at det var lurest å spille mot mor eller far fremfor de eldre brødrene mine, for da var jeg garantert å vinne. Ved juletider var den vanligste appelsin av merke «Tre musketere.» Appelsinene var pakket enkeltvis inn i ett tynt papir. Vi pleide å tvinne hjørnene på papiret og legge det over appelsinen og rulle denne over gulvet. Da så det ut som en skilpadde som gikk over gulvet. Eller vi kunne rulle det tynne papiret sammen som en sylinder, så tente vi fyr øverst på sylinderen. Varmen dette skapte var nok til at det tynne og lette papiret steg til værs som en varmluftballong. Dette ble selvfølgelig gjort under streng oppsikt av voksne. Appelsinene ble som oftest servert skåret opp i båter, med skallet på. Da laget vi ofte «gebiss» av skallet, så kunne en velge om en ville ha gule eller hvite tenner. Appelsiner var en typisk julefrukt på den tiden. Lukten av appelsin minner meg derfor fremdeles om jul. De fleste familier hadde egne frukttallerkener og fruktkniver, ofte dekorert med fruktmotiv, disse ble brukt når det ble servert frukt, fiken, dadler, og nøtter.
Juleheftene var jo også en del av juletradisjonene. Hos oss var det Knoll og Tott, Stomperud og Fiinbeck og Fia som var favorittene.
Vi hadde alltid Pinnekjøtt som julemiddag, det var ikke så vanlig på 50 tallet, heller ikke ribbe var vanlig i Stavanger. Når vi sa vi skulle pinnekjøtt på julaften, var det mange som ikke visste hva det var. Tror det var mest vanlig med stek på julaften, enten vanlig stek, eller surstek. I Stavanger var det også mange som bruke å ha enten fersk torsk eller lutefisk som julemiddag.
Tidlig på 50 tallet måtte vi til Torget eller skøytene ved kaien for å kjøpe juletrær. Men ut på 50 tallet begynte Cederstrøm fra Lauvås å selge juletrær på fotballbanen på Kjelvene lekeplass. Vi pleide å være tidlig ute for å finne et fint tre, dette ble så plassert i bakgården i en bøtte med vann. Det var tradisjon hos oss å pynte juletreet på kvelden lille julaften. Vi hadde alltid elektrisk lys på juletreet hjemme. Min far hadde en gang sett et juletre som tok fyr p.g.a. levende lys, så han gikk tidlig til innkjøp av Osram elektriske juletrelys.
Jeg glemmer ikke en jul hvor vi som vanlig hadde pyntet treet på lille julaften. Det hadde vært noen dager med frost og kaldt vær, så treet var ganske kaldt og frosset da vi tok det inn. Treet ble pyntet etter alle kunstens regler med juletrepynt, glitter, julelenker og norske flagg. Juletrelysene var satt på og testet, slik at alt var klar til selveste julaften. Men da vi kom inn i stuen juleaftens morgen for å beundre det fint pyntede treet, ble vi møtt av en stank uten like. Det hadde vært en katt og markert på treet vårt mens det sto i bakgården, og sikkert ikke bare en gang. Så etter en natt i stuetemperatur kom aromaen virkelig til sin rett. Det luktet helt forferdelig i stuen, så det var bare en ting å gjøre, treet måtte ut.
Min mor og min yngre bror gikk i gang med å ta av pynten. Jeg fikk noen kroner av min mor, og ble sendt opp til Kjelvene for å prøve å få fatt i et nytt tre før salget sluttet. Juletreselgeren var allerede i ferd med å laste de usolgte trærne på bilen. (Jeg tror de måtte rydde plassen før kl. 12,00 på julaften.) Jeg fikk fortalt at juletreet vårt var ødelagt, og spurte om å få kjøpe ett nytt tre. Han lo godt da jeg fortale om hva som hadde skjedd med treet, og fant et nytt flott tre til meg fra lastebilen. Han var så grei at jeg slapp å betale for det nye treet, og han ønsket oss alle en God Jul
Så ble det jul allikevel.
Jeg har dessverre ikke egne bilder fra julen på 50 tallet, men jeg fant dette på Facebook. Vet ikke hvem som la det ut. Dette er nok fra tidlig 50 tall. Men jeg kan huske at jeg hadde en lignende rutet jakke som de to til venstre. Tror den ble kalt for Kanadisk tømmehoggerjakke, min gikk i oransje, mens min yngre bror hadde en som gikk i rødt. Jeg hadde også en slik flygerhjelm i lær. Kan bilde være fra den populære butikken til Hustvedt, den gang i Østervåg 37 ?

Herberget

Minner fra 50 og 60 årene.

Det var Frelsesarmeen som drev Herberget i Grensesteinsgaten i østre bydel, nær Johannesparken. Det offisielle navnet var «Frelsesarmeens Folkehospits», men det ble bare omtalt som Herberget.
Det er ikke mange bygg som har satt sitt preg på område, slik som Herberget har gjort. Herberget var nok med på å gi inntrykk av at det var mer mye fyll i bydelen enn det som var realiteten. Herberget hadde 47 sengeplasser, fordelt på 4 og 5 manns rom over tre etasjer. De fikk ikke oppholde seg på rommet på dagtid. Men det var en varmestue hvor de som ikke kunne jobbe fikk lov til å være i på dagtid. Det fantes visstnok også et rom som var beregnet til kvinner, men det var hovedsakelig menn som bodde på Herberget.
Det var mange triste skjebner blant beboerne på Herberget. En stor del av de som bodde mer eller mindre fast på Herberget var nok alkoholister. De var nok til sjenanse for mange, men de de var stort sett fredelige og gjorde ingen fortred, det var bare seg selv de var stygge imot.
Vi så helst lite til dem på dagtid, da var de vel andre steder rundt om i byene, ofte langs kaiene. Noen hadde også strøjobber rundt omkring, og noen jobbet ute på Arbeidsgården. Men det viste jo godt igjen i område rundt Herberget når alle samlet seg på ettermiddag og kvelden for å få en seng for natten.
Det var i grunnen ikke mange av beboerne som var i fra støket, de fleste kom i fra andre kanter av byen, og det var også en hel del utenbys folk. Husker det var en som snakket «pent» hevdet han kom fra en «fin» familie på Egenes. Men han sa at de ville ikke kjennes ved ham lengre, etter at alkoholen hadde tatt overhånd.
Vi unger var vel litt mer tolerante enn de voksne, så vi pratet ofte med de som bodde på Herberget. På 50 og 60 tallet var en hel del av beboerne krigsseilere som slet med traumer som de søkte tilflukt imot i alkoholen. Tror ikke disse fikk mye hjelp av det offentlige med å bearbeide det de hadde opplevd under krigen. Noen særlig takk for innsatsen fikk de jo heller ikke etter hjemkomsten. Husker særlig en som var utrolig nervøs, det virket som om han gikk i «helspenn» hele tiden. Han taklet ikke å være innestengt, uten fluktmuligheter. Han kunne ikke å stå midt i en gruppe, han måtte ha fri bane, så han sto alltid ytterst, klar til å rømme. Når han en sjelden gang var i kafeen, satt han alltid nærmest døren, ytterst på stolsete og klar for å rømme. Han likte heller ikke høye lyder og skvatt til hvis det plutselig kom en skarp lyd. Det var ingen av disse krigsseilerne som ville snakke om hva de opplevde undre krigen, de sa bare at de hadde vært «uteseiler» under krigen
En annen av beboerne var alltid fint kledd, og gikk som oftest med slips. Han var også alkoholiker, men var alltid nøye med hvordan han så ut.
Herberget hadde en kafe i første etasjen som ble benyttet av folk i nabolaget. Jeg tror beboerne hadde en egen matsal hvor de fikk sin mat servert. Det var mange enslige, arbeidsfolk og eldre som spiste middagen sin i kafeen. Her ble det servert god gammeldags husmannskost til en rimelig penge. Husker de hadde en god ertesuppe, mener å huske at den kostet 75 øre tidlig på 60 tallet.
Vaktene i resepsjonen på Herberget var veldig strikse med å ikke slippe inn folk som ikke var helt edru. Var de ikke edru, måtte de gå rundt i nabolaget til de hadde «gått rusen av seg» Dette gjaldt et stort flertall av beboerne.
Vi unger syntes ofte synd på de som ble nektet adgang, særlig på kalde vinterkvelder, da de måtte gå rundt og fryse i de loslitte klærne sine før de sent om lenge fikk komme i hus. En kald vintermorgen en gang på slutten av 50 tallet da jeg var på vei til skolen, så jeg det var både politi og sykebil ved stien fra Haugesundsgaten og opp mot Herberget. Det viste seg at det var en av beboerne på Herberget som var blitt funnet død. Sykebilen var i ferd med å kjøre da jeg kom, men politiet ble igjen i område en liten stund, de sjekket vel om det var noe mistenkelig rundt dødsfallet. Vi fikk aldri greie på hva han døde av, utenom at det ikke var mistanke om noe kriminelt. De levde jo ikke akkurat noe sundt liv, så det var vel ikke uvanlig at noen av dem døde i friluft. Men det gikk fort rykter om at han var frosset i hjel fordi han ikke slapp inn på Herberget. Men som sagt, ingen visste med sikkerhet hva som var årsaken til dødsfallet.
Det er ikke tvil om at Frelsesarmeen gjorde en god og viktig jobb med å gi disse stakkarene mat og en varm seng å sove i. De fikk også stelt seg og kunne ta seg en varm dusj. Det var nok nødvendig å være striks med å ikke slippe inn personer som overstadig beruset. De skulle jo opprettholde ro og orden, noe som kunne by på problemer viss 4 – 5 personer som ikke var edru skulle dele rom for natten.
Herberget ble revet på slutten av 70 tallet i forbindelse med byggingen av Bybrua, til glede for noen, og sorg for andre. Bybrua lander i Johannesparken der Herberget en gang sto.

Minner fra 50 og 60 tallet

Den første sykkelen.

Minner fra 50 og 60 årene.
Da jeg var 5 år gammel, mente min eldre bror Magne og mitt søskenbarn Per, at det var på tide jeg lærte å sykle. Per hadde en liten rød DBS Juniorsykkel, så denne skulle jeg prøve meg på. De forklarte meg litt hvordan jeg skulle styre og bremse. Så satte de meg på sykkelen, og sprang litt bak og hjalp til å holde balansen. Etter noen forsøk klarte jeg selv å sykle fort nok til at jeg klarte å holde balansen. Da syntes Per og Magne at de hadde gjort sin del av jobben, og var ferdige med opplæringen, så de gikk inn i huset. Men de hadde ikke lært meg å stoppe. Jeg klarte heller ikke å svinge midt i gaten, jeg var avhengig av å holde en viss fart for å opprettholde balansen. Så det ble til at jeg syklet rundt nullen. (Kvartalet) Og da jeg passerte huset vårt igjen, ropte jeg på Per og Magne. Men de kom selvfølgelig ikke ut, de var opptatt med andre ting. Så de neste gangen jeg passerte huset skrek jeg bare på hjelp. Men til ingen nytte, ingen kom ut. Etter en del runder rundt nullen, begynte jeg å bli trett, og litt desperat, så det endte med at jeg bestemte meg for å foreta en kontrollert nødlanding i buskene rund Kjelvene lekeplass. Det gikk stort sett bra, både jeg og sykkelen var relativt uskadet, men glasset i sykkellykten ble knust. Da jeg kom trillende hjem med sykkelen, fikk jeg kjeft av Per og Magne for å ha knust lykten. Men da min mor hørte hva som hadde skjedd, var det de som fikk kjeft for å ha sendt meg alene ut på sykkelen.
Vi fikk kjøpt nytt glass til lykten. Det var greit sånt på den tiden, ting kunne repareres fordi det ble solgt reservedeler. Så kostnaden på nødlandingen ble ikke stor.
Senere fikk jeg overta sykkelen etter Per. Det var slik fungerte, ting gikk i «arv» innen familien.
Jeg husker en annen episode jeg hadde med denne sykkelen, det var en varm og fin sommerdag, og jeg var som vanlig ute og syklet. Jeg var blitt relativt flink, og syklet litt fram og tilbake og i åtte tall rundt om i Arbeidergaten. Så hørte jeg noen unger bak meg, så jeg snudde meg selvfølgelig for å se hvem det var. Men da jeg så snudde meg rett vei igjen, sa det KLASK. Jeg syklet rett inn i den jernbeslåtte kanten på planen til lastebilen til Stavanger-Fjord Packing som sto parkert i gaten. Kanten på planen var akkurat i høyde med nesen min, så det ble den som måtte ta imot støtet. Sykkelen fortsatte inn under planen, og jeg datt ned på baken med blodet fossende ut av nesen. Så atter en gang klarte jeg å skremme min mor med å komme hjem tilgriset av blod i ansiktet og på klærne. Men som vanlig så det verre ut enn det var. Som de fleste andre ungene fikk jeg jo mange kutt og skader etter fall med sykkel. Gatene i område var jo stort sett gruslagte og temmelig hullete på 50 og tidlig 60 tall, det var bare hovedgatene som var asfalterte eller brosteinsbelagte. Så det hendte ofte vi falt etter å ha sklidd på grusen. Det var da som regel knær og albuer som fikk unngjelde. De fleste guttene, og noen av jentene, gikk nærmest kronisk med plaster på knærne, særlig i kortbukse sesongen.
Da jeg var noe eldre, hadde jeg en blå DBS sykkel med speedway styre og 3 gir. Den hadde frinav, så det var to håndbremser på den. Det var jo som oftest bakbremsen som ble brukt, så slitasjen på denne var størst. En gang vi syklet en tur rundt kaien for å se på liv og røre der, kom vi forbi slepebåtene ved fryserikaien. Den, etter den tidens målestokk, store Jolu, var i ferd med å legge til kai. Vi ville stoppe å se litt på den. Jeg bremset som vanlig med bakbremsen da jeg nærmet meg kaikanten, men da røyk bremsevaieren. Det føltes som om sykkelen akselererte i stedet for å bremse ned. Heldigvis hadde de nylig montert opp jernbaneskinner langs kaikanten, nettopp for å forhindre at biler eller andre ting trillet over kanten. Denne skinnen reddet meg så vidt fra en ufrivillig dukkert, med sykkel.
Sammenlignet med dagens sykler, var syklene på 50 og 60 tallet svært tunge, laget med solide stålrammer og stålfelger. I tillegg brukte vi lykter med tilhørende dynamo, så de var temmelig tunge og sykle med. Men vi brukte syklene over alt, det var sjeldent vi tok buss.
Vi var ofte på stadion eller Forus Travbane for å se speedway. Vi hadde jo en lokal speedway helt (fra Bryne) i Jon Ødegård, som senere ble Europamester.
Etter at vi hadde vært og sett løpene, var det vanlig å finne en plass med grus, slik at vi kunne ta svingene med syklene våre, slik de gjorde under løpene. Nedre del av Taugaten eller fotballbanen på Kjelvene var de mest brukte plassene. På fotballbanen brukte vi å sykle det vi kunne ned mot det nedre målet, for så å skrense rundt bak målstengene. Husker en gang Kjellien (Kjell Arne Jensen) feilberegnet. Han kom i full fart, men klarte ikke å få skrens på sykkelen, så han kjørte rett inn i en av gjerdestolpene bak målet. Han fikk en temmelig hard medfart, slo seg både gul og blå, men brakk heldigvis ikke noe. Sykkelen var det verre med, framhjulet så ut som ett åttetall og gaffelen var bøyd helt inn til rammen. Vi måtte hjelpe både han og sykkelen hjem etterpå.
De fleste tingene på syklene klarte vi å reparere selv. Men var det alvorlige problemer brukte vi Karton Svendsen i Sportshuset. Det var også her vi kjøpte våre sykler, samt reservedeler og dekk når det var behov for det. Han drev butikken på den gamle måten, alltid god service og stor faglig kunnskap. Han tok seg alltid tid til å prate med oss unger, og kom med tipps om reparasjon eller stell av syklene. Verkstedet bak butikken var helst litt kaotisk til tider. Nesten utrolig at han fant fram til de rette delene i kaoset.
Bilde fra 1959 viser Kjelvene lekeplass med busken hvor nødlandingen forgikk. Vi ser også målet nederst på fotballbanen hvor Kjellien krasjet.

Klesvask på 50 og 60 tallet

Minner fra 50 og 60 årene.
Det tyngste arbeide som husmor på 50 tallet var nok klesvasken. Min mor hadde 4 gutter med en aldersspredning på 10 år, så i tillegg til min fars arbeidstøy, ble det en hel del skittentøy som måtte vaskes i løpet av en uke. De som hadde småbarn i huset, hadde i tillegg også alle bleiene som måtte vaskes, det var ingen som hadde hørt om papirbleier. Klærne var vel heller ikke så lettstelte som i dag, så i tillegg måtte det meste strykes etter vasken, alt i fra lommetørklær til laken og dynetrekk.
Min mor hadde 2 store stamper av tre i kjelleren, laget av en lokal bøkker. Disse sto i en kald og rå vaskekjeller. Kokingen av klær forgikk i en stor gryte som det ble fyrt under med ved. Jeg var vel i 8 – 9 års alderen da jeg overtok jobben som «Fyrbøter» under klesvasken etter min eldre bror. Da satte jeg og matet ovnen under gryta med ved. Så snart klærne kokte, var det å gi beskjed til min mor. Hun løftet da klærne med hjelp av en pinne over i en av stampene. Nye klær ble lagt gryten og det ble etterfylt med vann, så fortsatte fyringen. Klærne i stampen ble så vasket ved hjelp av Vaskebrett og Sunlight såpe, en tung og slitsom jobb. Deretter ble klærne løfte over i en annen stamp for skylling. Dette var ett både tungt og kaldt arbeid, særlig på vinterstid. Det ble jo en liten lunk i vaskerommet på grunn av vedfyringen, men skyllevannet var jo iskaldt rett i fra springen. Så var det å vri opp klærne for å få ut det meste av vannet. Deretter måtte de våte, kalde og tunge klærne bæres opp fra kjelleren og henges opp på klessnorene i bakgården. Var det laken og større ting som hang på snoren, måtte snoren støttes opp med lange klestøtter. (Klestøtter var lange trelekter som ble brukt til å løfte opp snoren, slik at klærne ikke kom ned i bakken.) På vinteren var det ofte problemer med å få tørket klærne, særlig i lange kuldeperioder. Da hang klærne lenge stivfrosset på snorene.
Den første vaskemaskinen. Jeg husker godt da min mor fikk den første vaskemaskinen. Det var en liten norskprodusert Evalet vaskemaskin. Jeg er usikker på tidspunktet maskinen kom i hus, men etter det jeg har funnet ut, ble maskinen produsert på 50 tallet og fram til 1960. Så jeg antar vi fikk den på slutten av 50 tallet. Det var en utrolig hjelp for min mor, nå kunne hun stå på kjøkkenet å vaske klær. Hun slapp dermed å stå i den kalde kjelleren og vaske klær for hånd med vaskebrettet. Det var en liten raritet av en vaskemaskin, bare 70 cm. høy, og hadde ett løst lokk som måtte tas av når klær skulle legges oppi. Den hadde hjul og var så liten at den kunne skyves under en benk på kjøkkenet når den ikke var i bruk. Den hadde allikevel en imponerende kapasitet til å være så liten, men den var ikke egnet til å koke klær, så det måtte fortsatt gjøres i gryta i kjelleren. Men alle klærne som ikke trengte kokevask, ble nå vasket i maskinen på kjøkkenet. Vaskemaskinen hadde ikke klesrulle for å presse ut vann fra klærne, med en snodig anordning som ble kalt presstørrer. Den besto av en slags trykktank som hadde en gummibelg inni, i denne gummibelgen ble de våte klærne lagt. Så ble en vannslange koblet til, og mellomrommet mellom gummibelgen og trykktanken ble fylt av vann. Dermed presset gummibelgen vannet ut av klærne ved hjelp av vanntrykket. Vannet som ble presset ut rant tilbake i vaskemaskinen. Vi hadde godt vanntrykk hjemme, så denne anordningen fungerte godt hos oss. Min mor hadde denne maskinen i mange år før den byttet ut med en stor Elto vaskemaskin som også kunne ta kokevasken, da ble det slutt på vedfyringen i kjelleren.
Bilde av vaskemaskinen er hentet fra Norsk Teknisk Museum. Trykktanken som her står på gulvet, ble hengt på kanten av vaskemaskinen under bruk. Vannslangen som ble koblet til, hadde en 3 veis ventil, slik at vanntrykket kunne avlastes før lokket ble åpnet.

Dokken

Minner fra 50 og 60 årene.

Dokken i Spilderhaugvika var en plass vi ofte brukte til lek andre aktiviteter. Vi kalte hele område mellom Dokksmauet og sjøen for dokken, ikke bare den opprinnelige dokken til Stavanger Støperi & Dokk som lå innenfor gjerde.
Her lagde vi St.Hans bål hvert år tidlig på 60 tallet. Vi begynte å samle sammen paller, kasser og annet egnet materiale i flere uker før St.Hans. Folk i nabolaget benyttet anledningen, og kom ofte med ting de ønsket å bli kvitt, slik som gamle møbler o.l. Det samlet seg alltid mye folk når bålet tentes. Ungdommene og de mindre ungene samles nede ved bålet, mens de voksne helst sto oppe i Dokksmauet, og kikket mens de pratet sammen. Vi som hadde ansvaret for bålet, var alltid igjen til bålet var brent ned. Vi brukte bøtter med sjøvann til etterslukking. Det kunne bli ganske sent før vi kunne ta kvelden.
Nede ved fjæresteinene hadde vi også en fast plass hvor vi kunne tenne bål, som ble brukt når vi skulle spidde pølser. Her var det var også en fin plass for de minste å lete etter småkrabber under steinene, eller å fiske stinter.
Skråningen opp mot Dokksmauet var dekket av brennenesler. De må ha hatt særdeles gode vekstforhold her, lunt og i en sørvendt skråning, for brenneneslene her var usedvanlig høye og kraftige, og vokste tett i tett. Vi brukte å hugge oss stier gjennom dem, nærmest som om vi var på safari i tett jungel. Husker ennå den kraftige lukten av brennenesler som lå over område.
Ytterst ved utløpet av dokken sto det en raritet av en gammel utedo, som antakelig var blitt brukt av de som jobbet i Støperi & Dokk. Den fungerte nærmest som ett slags vannklosett. Doen var nemlig bygd slik at den sto ut over vannet, og resultatet av besøket havne rett i sjøen. Bruken av denne doen var nok en heller luftig opplevelse, særlig hvis det var litt vind.
Langs dokken sto den gamle arbeiderboligen til Støperi og Dokk, den kaltes bare for «Boligen». Her bodde det mange forskjellige typer og personligheter. Noen av beboerne var vel nærmest for originaler regne. Kan ikke huske at det bodde barnefamilier her, det var vel helst eldre, både enslige og par.
Ellers var jo dokken havn for de fleste reketrålerne som var hjemmehørende i Stavanger. Skikkelig gode gamle skøyter med ensylindrede dunk dunk motorer som lagde røykringer ut av pipen. Vi var ofte om bord her når de kokte reker, og fikk sneket til oss en neve. Og en fiskerneve kan være ganske stor. Det ryktes at en av disse reketrålerne senere ble solgt til Arve Opsal, som skulle bygge den om til fritidsbåt. Noen av naboene i området hadde også fått plass til fritidsbåtene sine her. Husker bl.a. at Thelin som drev kolonial og melkeutsalg på Møllehaugen hadde en liten, åpen sørlandssnekke liggende her. Den hadde oljet skrog og grønn vindusramme og motorkasse
Sammen med noen kamerater klarte vi en gang å fiske opp en stor hummer inne i dokken, bare ved hjelp av ett stintesnøre. Den slapp taket hver gang den kom over vannskorpen. Men til sist fikk vi litt hjelp av en rekefisker som hjalp til med en hov. Hummeren veide sine 3,5 kg. Og var nærmest dekt av skjell. Vi kokte den hjemme hos Ernst Magne Vigsnes. Den var noe grov og trevlet i kjøttet, men den ble spist med god appetitt.
Siste gang dokken ble brukt til sitt opprinnelige formål, var vel rundt 1963. Da ble vannet pumpet ut, og så ble maskinkjelleren til den første store siloen til Havnesiloen støpt i dokken. Denne ble så fløtet ut til riktig plass, og så plassert på bunnen der siloen skulle bygges. De var tidligere ute her, enn i Jåttåvågen kan du si. Det var spennende å lete på bunnen av dokken da vannet ble pumpe ut, det må jo ha vært årtier siden dokken sist ble tømt for vann. I tillegg til fisk og krabber, fant vi mye gammelt verktøy og fiskeutstyr på bunnen.
Husker også en gang det kom en mengde med åt (småfisk) inn i Spilderhaugvika og inn i dokken. Disse ble jaget av store seiestimer, slik at det formelig kokte i hele vika. Lyden av all denne plaskingen av fisken var så sterk at folk kom ut av husene oppe i Dokksmauet, for å se hva som foregikk. Åten ble trengt inn i viken, noe som medførte at den spratt opp i dekkene som hangs langs kaiene som fendere, både ved Fiskesalgslaget og inne i dokken. Det lå åt og råtnet i alle fenderne, så det luktet ganske ille en periode.
Dokken ble dessverre fylt igjen, og Hammerverket reiste en stor lagerhall på området. Nå er både Hammerverket og lagerhallen borte, men nå skal det bygges boligblokker her, så dokken er nok borte for alltid.
Det er viktig å ta vare på slike steder som dokken. Unger trenger slike ufriserte områder å leke på, ikke bare striglete parker og lekeplasser. Det er slike områder som utvikler fantasi og skapertrang.
Anna Lena Löfgrens sang «Lyckliga gatan» blir bare mer og mer aktuell i Stavanger.

Bilde er hentet fra nettet, uten at opprinnelsen var oppgitt. Bilde må vel være fra midten av 60 tallet. Huset midt i bilde er «Boligen». Gatene ovenfor er Dokksmauet og Vindmøllebakken.

 

 

Betesda

Da jeg vokste opp på 50 tallet, var det vanlig at førskoleungene gikk i søndagsskolen. Vi som bodde i område rundt Møllehaugen, Badedammen og Kjelvene gikk i Betesda bedehus. Vi var ganske små når vi begynte der, det var ikke uvanlig at unger helt ned i 2 – 3 års alderen var med. De eldre søsknene passet på de mindre, slik at mødrene trygt kunne sende med også de de minste barna. De litt større jentene i gaten anså det som sin oppgave å ta seg av de minste ungene som ikke hadde eldre søsken. Mødrene vår satte vel pris at vi fikk en moralsk oppbygging, samtidig som de fikk litt avlasting med ungepass, slik at de kunne forberede søndagsmiddagen i ro og fred. Det var jo ikke så mye annen organiserte aktiviteter på den tiden. Så når vi fikk anledning til å få høre historier, både fra bibelen og fra misjonsmarken som det ble kalt, møtte vi gjerne opp. Det ble ofte vist små filmer, særlig fra Madagaskar, og Flanellografen ble også mye benyttet. Sang var en viktig del av programmet, og det var særlig to sanger som gikk igjen: «Min båt er så liten.» og «Gud vil jeg skal være ett solskinnsbarn.» Det var jo ikke alle som var like gode til å synge, men de kunne til gjengjeld synge høyest. Søndagen var jo stort sett en kjedelig dag for oss unger. Vi ble kledd opp i finklær, og fikk forbud mot lek som kunne gjøre at vi skitnet oss ut, eller verre, ødela finklærne. Fotball var strengt forbudt da vi hadde finsko på oss. Derfor var søndagsskolen en kjærkommen avveksling. Vi samlet jo også på stjerner, en ny stjerne for hvert oppmøte. Den ble høytidelig klistret inn i kortet vi hadde med oss.
I tillegg til de ukentlige møtene, fikk vi av og til være med på dagsturer til Søndagsskolenes leirsted på Folkvang. Dette var første gangen de fleste av oss reiste på tur uten at foreldrene var med. Det var stor stas, bussturen var spennende, og vi følte at vi dro utrolig langt hjemmefra. Ble overrasket da jeg senere fant ut at det ikke var lengre vekke enn Godeset område. Men vi hadde det alltid kjekt på de turene, selv om vi ikke reiste så langt. Fast proviant på turen var appelsinbrus og Mariekjeks, omhyggelig pakket ned i en liten ransel.
Men etter jeg ble voksen, har jeg tenkt på en del av det vi fikk høre på søndagskolen. Det er ikke tvil om at det var en del rasisme og fordommer blant noen av de misjonærene som talte til oss på søndagskolen. De omtalte de innfødte på en svært nedlatende måte. De omtalte dem som hedninger, og snakket om hedningeland når de snakket om Madagaskar. På en av filmene som ble vist, fikk vi se at de innfødte bære misjonærene på en slags bærestol gjennom jungelen. Jeg husker en av misjonærene latterliggjorde «hedningen» og fortale om hvor uvitende de var. For. Eks. sa han at når noen av hedningene hadde feber, så prøvde familien og kjøle pasienten ned laken som dynket i vann, i stedet for å pakke dem godt inn i varme tepper, slik vi gjør i Norge. Han fortalte også en historie om en gutt som brant seg på bålet. Da tok faren til barnet og holdt den forbrente hånden til gutten under vann. De visste jo ikke bedre, stakkars hedninger. Alle visste jo at brannsår aldri måtte komme i kontakt med vann, de skulle smøres inn med transalve eller fett. Nå i ettertid vet vi jo at det var «hedningene» som hadde rett.
Bedehusene hadde en stor rolle i nærmiljøene i Stavanger på den tiden. De fungerte jo ikke bare som bedehus. De var vel nærmest det vi i dag kaller bydelshus. De ble blant annet brukt som valglokaler under kommune og stortingsvalg. Det var ofte store utlodninger for misjonsselskapet og andre lag og foreninger i disse lokalene. Da var det rigget opp lange bord langs veggen, hvor det satt damer og solgte lodder til 25 øre pr. stk. Navn og adresse på kjøper ble nøye skrevet ned i loddbøkene. Det tok sin tid, særlig når det var mange som ville kjøpe lodd. Men folk var vant til å vente, det var bare slik det var. Disse basarene samlet som regel mye folk, det var jo en del av den tidens underholdning, og en arena for å møte kjente og ukjente. Vi unger likte best å være på galleriet under disse basarene, der hadde vi god oversikt. Men det ble ikke tolerert noen form for bråk eller uro, da var det rett ut. «Barn kunne sees, men ikke høres», det var ett vanlig uttrykk den gangen. Trekningen ble foretatt senere på kvelden, og det var alltid spennende å se hvem som vant den obligatoriske store fruktkurven. Denne inneholdt mye forskjellig frukt, og var dekt med rødt cellopanpapir og så ganske fristende ut der den sto midt på premiebordet. Premiene ellers var ofte diverse håndarbeidsprodukter, slik som strikkeplagg og broderte sofaputer. Men for oss unger var det helst dukker, lekebiler og annet leketøy som fristet.
(Cellopanpapir er et gjennomsiktig plastlignende papir laget av cellulose, stivt og knitrende)
Husker også at noen av de større jentene i gaten av og til tok oss med for å se dukketeater i den katolske kirken i Kannik. Dette var antakelig på midten av 50 tallet en gang.

 

 

Klær og sko på 50 og 60 tallet

Minner fra 50 og 60 årene

Ikke alt var bedre før i tiden. Da tenker jeg spesielt på de klærne og fottøyet vi hadde på 50, og tidlig 60 tall. Forskjellen på klærne på 50 tallet, og i dag er som natt og dag. Ikke på grunn av moten, men fordi dagens klær og skotøy er så utrolig mye varmere og bedre på mange områder.
Alle som vokste opp på 50 tallet vet, at det var ikke hjemlengsel som fikk oss til å avbryte leken vinterstid. Nei, det var fordi vi frøys på beina, og måtte hjem for å tine dem opp. Våre vintersko, beksømstøvlene, var vel det kaldeste skotøyet som fantes. I tillegg var de stive, tunge og ubehagelige å gå med. De var glatte som bare juling, og egnet seg lite som skotøy. De hadde vel sin misjon som skistøvler, men vi brukte dem jo stort sett som vintersko. Alle hverdags sko på den tiden var i grunnen tunge og stive, de var laget av lær, med tykke såler. Så når våren kom, og vi fikk nye lette gummisko, hadde vi nærmest følelsen av å fly når vi sprang av gårde i de nye skoene. For oss gutter var det vanligvis 2 typer gummisko som ble brukt. Vi hadde noen blå med hvite gummisåler. Disse var ekstra lette, men sålen var så tynn, at en kunne kjenne forskjell på mynt og kron om en tråkket på en femøre. Den andre typen gummisko var Viking fotballsko med knotter under. Disse var litt tyngre, men den absolutte favoritten. Tidlig på 60 tallet kom det noen slags skoletter til vinterbruk, en svart, foret støvlett i stoff med glidelås som lukking, og som tålte både snø og slaps. Disse var ikke akkurat tøffe å se til, men de holdt i alle fall beina varme og tørre.
Vantene, eller vottene var jo hjemmestrikket. De var gode og varme når en tok dem på, men vi frøs ofte på hendene når vi var ute og lekte. De var jo ikke vann og vindtette. Når vi holdt rundt rattet på rattkjelkene, gikk jo vinden rett igjennom ullvantene. Senere kom jo Polarvotten som var vann og vindtett.
De fleste, både voksne og barn brukte hjemmestrikket kofter eller jumpere om vinteren. Vi hadde også tykke tøyjakker, disse var varme og gode hvis det ikke blåste for mye. De var jo ikke vindtette, så en ble fort nedkjølt i kald vind. Så når det var mye vind, brukte vi ofte anorakker. Disse var tynne, men de var vindtette, og ble derfor brukt over tykke ullgensere. Dette fungerte bra, det var vel også det antrekket folk flest brukte når de gikk på ski.
En del voksne brukte jo nikkers til skiantrekket på 50 tallet, men vi unger brukte mest strekkbukser. Strekkbuksen hadde en bred strikk som gikk under fotsålen, slik at buksen ikke gled opp av støvlene. Disse ble også brukt utenom skiantrekket. Mener jentene gikk mye i strekkbukser på 60 tallet. Gutten gikk for det meste i Olabukser når de var små, så ble det Wrangler og Lee i ungdommen
Regntøyet på 50 tallet var vanligvis en fotsid regnfrakk, sydvest og høye og tunge gummistøvler. Regntøyet var enten svart, eller mørkt brunt eller grønn. Dette var noen stive og ubehagelige plagg, som passet dårlig til å bruke i lek. En ble nesten stående stiv som en saltstøtte. Sener kom jo regnbukser og jakker, som var både mer fargerike og mykere, og lettere å bevege seg i.
Husker det var en periode det var noen korte regnjakker som ble populære blant ungdommene. Jeg husker ikke helt hva de kaltes, kan det være Kellycoat? Disse var mye tøffere en regnfrakker, ulempen var at de var så korte at buksene ble gjennomvåte fra lårene og ned. Løsningen var å brette opp en liten kant rundt nederst på jakken, nærmest som en slags vannrenne, slik at regnvannet rant ut kontrollert fremme på jakken.
Vi frøs ofte når vi var ute og lekte på vinteren, det var spesielt på beina det gikk ut over. Men vi holdt ut lengst mulig før vi måtte hjem til tining. Så var det ut igjen så snart vi hadde fått varmen i oss, og fått tørket klærne. Vi var stort sett ute og lekte hele dagen, til vi ble hentet hjem på kvelden..
Jeg husker godt da boblejakkene gjorde sitt inntog. Fantastiske gode og varme jakker som var både regn og vindtette. Senere på 60 tallet kom Losjakkene. Dette var et moteplagg som ble veldig populære blant ungdommer og ble brukt av både jenter og gutter.
Men det er ingen tvil, dagens klær og skotøy er utrolig mye mer praktiske og varme enn det vi hadde som unger, særlig hvis vi tenker tilbake til 50 tallet. Dagens unger vet vel knapt hvordan det er å fryse på beina, og godt er det.

Hjemtur

Minner fra 50 og 60 årene.

At været kan skifte for på sjøen, fikk vi erfare en dag vi var en tur på Marøy. Været var bra, og det var varmt og vindstille da vi dro ut. Men etter en tid med lek og aktiviteter på øyå, merket vi at det begynte å bli disig, slik at solen forsvant, og temperaturen falt merkbart. Vi bestemte oss derfor for å dra hjem før det ble for kaldt, vi var jo lettkledd i forhold til det fine og varme været som var det vi dro ut.
Men i det vi går til robåten, ser vi at det kommer tett skodde drivende inn fra byfjorden. Vi regnet med at vi hadde tid på oss, og tok peiling mot siloene på Nordkronen. Vi rodde så fort vi klarte mot land. Vi var kommet ett godt stykke på vei, og så siloene nærme seg. Men skodden kom raskere enn det vi forventet, og snart så vi ikke noen ting rundt båten. Vi hørte jo lyder fra trafikken i byen, og regnet med at hvis vi bare holdt samme kurs, ville vi snart nå land. Lyden bærer godt over vann, så etter en stund begynte vi å bli litt forvirret, det hørtes jo ut som lydene kom i fra alle kanter. Roald rodde som vanlig, vi andre prøvde etter beste evne å dirigere han mot land. Vi hørte tåkelurer fra båter lengre ute i fjorden, men så selvsagt ingenting. Så hørte vi at en fiskeskøyte eller reketråler kom nærmere og nærmere. Vi prøvde å rope for å gjøre dem oppmerksom på oss, men tviler på de hørte oss. skøyten passerte oss på kort avstand, vi så bare skyggen av den da den passerte. Den holdt heldigvis lav fart, men vi merket allikevel godt baugbølgen, så den må ha passert oss ganske nært. Etter en heller lang og slitsom rotur, kunne vi endelig skimte land. Men vi kjente oss ikke igjen. Dette var slettes ikke kaien ved Nordkronen som vi hadde tatt peiling på, her var det glatte svaberg. Vi fikk fortøyd båten ved hjelp av noen steiner som lå på berget, og gikk i land for å prøve å lokalisere hvor vi var. Skodden var fremdeles voldsom tett, vi så lite, og slettes ingen bygninger. Så det tok litt tid før vi fant ut hvor vi var, vi var kommet til frilufts badet i Strømvik, ytterst ved innseilingen til Hillevågsvannet. Vi må nærmest ha snudd båten 180 grader i forhold til den kursen vi opprinnelig hadde. Det var vel p.g.a. den til tider sterke tidevanns strømmen her, i tillegg til skodden som gjorde at vi bommet så mye på målet. På grunn av skodden bestemte vi oss for at det nok var best å sikre båten slik at den kunne ligge til neste dag, og heller ta beina fatt på hjemveien. Det var en heller slukøret og småfrysende gjeng som gikk hjemover. Enda en erfaring rikere.
Men skodden var fremdeles tykk som grøt. Når vi gikk innover veien langs Strømvik Kolonihage mot Hillevågsvannet, var det nesten som å gå i en tunnel. Vi så nesten ingen ting rundt oss, det var en trolsk stemning. Men når vi kom opp på Storhaug ble skodden noe lettere, og det ble mulig å se husene på begge sider av veien der vi trasket hjemover. Men vi kunne ikke se mer enn de husene som var rett i nærheten av oss, så enda om vi var godt kjent i område, virket alt fremmed og annerledes. Jeg har bare en gang i senere opplevd så tett skodde, men da var jeg heldigvis ikke på sjøen.
Vi brukte aldri redningsvester på våre båtturer, det var det jo ingen som hadde på den tiden. De hjemme visste heller ikke at vi var ute med robåten, de trodde at vi var ute og lekte som vanlig. Det var ikke noen tur som var planlagt på forhånd, vi fant bare ut at det ville være kjekt med en tur til Marøy. Har i ettertid tenkt på at det var godt våre foreldre ikke visste om alt det vi foretok oss.
Marøy ligger i oppe i venstre bildekant, rett over siloen til Nordkronen som vi siktet oss inn mot, men vi havnet ved utløpet av Hillevågsvannet, helt oppe til høyre i bilde

Foto Stavanger Byarkiv

Fisketuren

Minner fra 50 og 60 årene.

Sitter og ser på noen gamle bilder fra Stavanger før i tiå. Når jeg ser et bilde fra Skipshandler John Dahles butikk på Fiskepiren, kom jeg på en episode fra midten på 50 tallet.
På 50 tallet var selvfisket fisk en viktig del av matauken. Så da det en dag gikk rykter om godt fiske på kaien, ville min eldste bror prøve fiskelykken. Han fikk dessverre ikke gå alene, han måtte ta med meg, en guttunge på 4-5 år. Da vi kom til Fiskepiren, var det fult av folk som sto langs kaikanten og fisket. Det gikk store fiskestimer forbi, slik at sjøen kokte. Jeg husker ikke om det var makrell eller seiestimer, men mye fisk var det.
Vi fant en ledig plass innerst på fiskepiren, rett ved siden av butikken til Skipshandler John Dahle. Fisket var godt, men for en smårolling ble det etter hvert kjedelig å bare se på de som fisket. Langs hele kaikanten sto der store stabler med tomme fiskekasser. Ikke de store skjeppekassene med tau som håndtak. Nei dette var de mer forseggjorte brislingkassene, disse var mindre, men hadde trehåndtak i endene, og var ofte hvitmalte innvendig. Så da kjedsomheten tok overhånd, fant jeg ut at jeg ville utforske disse kassestablene. Trehåndtakene gjorde at det var lett for en liten guttunge å klatre på disse. Jeg ble modigere og modigere, og klatret høyere og høyere. Men til slutt resulterte dette til at ikke bare den rasten jeg klatret i, men også flere av de andre raster veltet. Jeg var tross alt heldig, da jeg landet på ryggen med hode utenfor kaikanten, slik at jeg ikke slo hode i kaien. Men en av kassen traff meg i ansiktet, slik at jeg fikk kraftig neseblod. Men det verste var jo at kassene rev med seg flere av de som sto langs kaikanten og fisket, slik at de havnet i sjøen. Jeg mener det var 3 stk. som svømte rundt blant alle kassene som lå og fløt. Det ble selvfølgelig mye rop og skrik, og folk stimlet sammen for å se hva som foregikk. Det siste jeg fikk med meg, var at en ekspeditør, kledd i lagerfrakk, kom ut fra butikken til John Dahle. Han tok en lang redningsstang ned fra veggen utenfor butikken. Dette var en lang rundstokk i tre med en stor åpen jernring i enden. Denne brukte han for å hjelpe de som lå i vannet. Mer fikk jeg ikke sett, før min bror tok et godt tak i nakken min og dro meg hjemover. Jeg fikk ikke mye trøst på turen hjem, tvert imot. Hvem som fikk fisken han hadde tatt vet jeg ikke, men han tok seg ikke tid til å ta den med seg. Er usikker på om han fikk med fiskeutstyret sitt heller.
Jeg glemmer ikke uttrykket i min mors ansikt da hun fikk se meg, hele ansiktet og jumperen min var jo tilsmurt av blod. Det må jo ha sette fælt ut. Men det var heldigvis ikke så gale som det så ut til. Noen blåmerker over skuldrene og baken, samt en noe øm og rød nese.
Min bror var ofte og fisket også etter denne episoden, men da var det uten meg.

Dette bilde er fra 1941, men det var ganske likt tidlig på 50 tallet.
Vi sto og fisket der kassen står stablet, samme type som jeg klatret på.

Bilde er fra Stavanger Byarkiv.
bilde fra fiskepiren

Å fiska sjøaure (Med alle midler)

Minner fra 50 og 60 årene.
En gang vi holdt på å reparere en sykkel i kjelleren til en kamerat, trengte vi en nebbtang for å feste kjedelåsen på sykkelkjedet. Vi begynte derfor å lete i verkstedet til faren. Dette var forbudt område, her hadde vi i grunnen ikke lov til å være. Men vi trengte jo den tangen for å gjøre sykkelen ferdig, så vi lurte oss inn allikevel. Vi fant da fort ut hvorfor han ikke ville ha oss inn der, vi kom til å kikke oppi en kasse, og der lå det en del dynamittgubber. Lunte og fenghetter fant vi også i en hylle. Det var far til NN (Nevner ikke navn, han vet hvem jeg mener.) som hadde dette liggende, antakelig var det noe han hadde i forbindelse med jobben sin.
Da vi lenge hadde prøvd å fiske noen sjøaurer vi hadde observert i Kvidavigå på Sølyst, uten resultat, kom en eller annen på at vi nå kunne prøve dynamitt. Dette hadde vi jo hørt var en svært effektiv fiskemetode. Vi funderte vel på dette noen dager, så ble det bestemt, dette måtte vi bare prøve. NN var jo litt redd for at faren skulle oppdage at det var svinn i dynamittbeholdningen, så han tillot ikke at vi tok mer en halv gubbe, noe vi andre mente var i det minste laget. Men han turte ikke ta mer. Så da valget var en halv gubbe, eller ingenting, ga svaret seg selv.
Vi satte i gang med å klargjøre sprengladningen. Vi hadde jo sett dette ble utført av skytebaser tidligere, så en viss peiling hadde vi. Først satte vi fenghetten på en luntebit på ca. en halv meter, før denne ble presset inn i den halve dynamittgubben. Dynamittgubben ble så lagt i en plastikkpose sammen med en del store mutrer og bolter for å få den til å synke. Plastposen ble surret godt igjen rundt lunten, og for sikkerhets skyld smurte vi smørefett rundt åpningen for at den skulle være vanntett. Denne «pakken» ble så gjemt noen dager, i påvente av godt fiskevær.
Endelig kom det en dag det ikke blåste og regnet, så vi bestemte at nå kunne fisketuren starte. Dynamittladningen hadde vi i en gammel bag, slik at ingen skulle se hva vi hadde med oss. En bag var jo også grei å ha, når vi skulle frakte all sjøauren med oss hjem igjen. Vi var fem spente gutter som rigget oss til i robåten til Roald. Roturen til Kvidavigå gikk greit, det var vindstille, så sjøene var rolig. Etter en del speiding, fikk vi øye på sjøauren der de pleide være. Dynamittladningen ble tatt fram, og etter en del plunder og prøving fikk vi endelig tent lunten. Så gikk pakken i sjøen, vi huket oss spendt ned i båten for å vente på smellet..
Det føltes som en evighet, men så! Et merkelig dypt booom. Båten gjorde ett kraftig byks, og straks begynte vannet å flomme inn langs alle bordene i den gamle robåten. Vannet steg faretruende fort, så her var det det ikke tid for å somle. Vi måtte komme oss til lands fortest mulig. Vi hadde heldigvis ikke så lang vei til Banavigå (Svankeviksbrygga), så vi bestemte oss for å prøve å komme oss dit før båten sank. Så nå var det bare å ro som best vi kunne for å redde både båten, og oss. To rodde med hver sin åre, og tre av oss øste, en med øsekar, en brukt bagen, og jeg brukte skoene mine. Da vi endelig nådde inn i Banavigå, lå båten faretruende lavt i vannet, vannet var nesten helt opp under toftene. Tiljene fløt mellom beina våre, men båten fløt heldigvis enda. Vi fikk rodd den rett inn i båtopptrekket før den sank. Svette, og våte til opp under knærne, noe oppskremte og fulle av adrenalin, men ellers OK.
Far til Roald var ikke så lite øvegidde over at nesten alle sømmene i båten var gått i stykker. Vi fortalte jo ikke hva som hadde hendt, vi sa vi møtte på Clipper, og fikk bølgene fra den på tvers av båten. Han sverget på at han aldri skulle bruke galvaniserte sømmer igjen. Det kunne jo være farlig for oss unger som brukte båten. Nei, nå skulle det spanderes skikkelige kobbersømmer som ikke rustet sundt.
I ettertid ble vi raskt enige om to ting
1. Å fiske med dynamitt var noe oppskrytt.
2. En halv dynamittgubbe var nok, (og vel så det er.)
Vi fikk aldri sett om fisket var vellykket. Men om det er noen som kan huske at det lå noen sjøaurer å fløt i Kvidavigå tidlig på 60 tallet en gang, og lurte på årsaken, så har dere fått forklaringen på det nå.
Etter denne turen ble det bare brukt tradisjonelle fiskemetoder, men sjøauren fikk vi aldri tatt.
Foreldrene våre fikk selvfølgelig aldri høre om denne hendelsen. De fikk bare høre at vi hadde ute for å fiske. Men me fekje någe.
På bilde ser vi Badedammen og Kvidavigå oppe til høyre.

 

Kjelvene postkontor

Minner fra 50 og 60 årene
Kjelvene Postkontor i Skolegaten var en travel postfilial, da det var posthus for hele østre bydel. På 50 tallet var det ikke få Amerikapakker som ble avhentet i denne postfilialen rundt juletider. Det var alltid spennende når julen nærmet seg, og melding om Amerikapakken kom. Det var mange i østre bydel som hadde slekt og venner i Amerika, slik at familien fikk tilsendt pakke.
Når pakken kom, og den innehold amerikansk tyggegummi, da var det mange unger som følte seg som Kongen (eller Dronningå) i gadå, når de kunne spandere ekta tyggis fra USA til kameratene. Kameratflokken ble som regel utvidet dramatisk når ryktet om tyggisen nådde ut blant ungene. Dette var jo noe vi ikke fikk fatt i ellers, denne typen tyggegummi ble ikke solgt i Norge på 50 tallet. Husker det var mange eksotiske og uvante smaker på noen av tyggegummiplatene, de kunne smake alt fra kanel, Cola og til og med rootbeer. Men de som var mest populære jo Tyggiplatene til Wrigles, de gule Juicy Fruit og de hvite Spearmint.
Men det ble jo også sendt pakker andre veien, til USA. Da var det særlig typisk norske ting som var ønsket. Det ble sendt både brunost og sardinbokser (Juleskrin) samt hjemmestrikkede plagg, som gensere, vanter og raggsokker. Forskjellige håndverksprodukter i tre var også etterspurt, slik som skrin, skåler, tresleiver og lignende produkter kjøpt i «De blindes utsalg» i Kongsgaten. Disse var ofte dekorerte med rosemaling.
Folk flest gikk til postkontoret for å kjøpe frimerker når brev og kort skulle sendes. Brevene ble veid på en brevvekt før frimerke ble påsatt. Husker ikke beløpet på frimerkene, men mener å huske at det gikk en grense på 20 gram på brevene. Postkort hadde en noe lavere pris enn brev, og julekort med maks 5 ord (God Jul og Godt Nyttår) var billigere å sende enn kort med lengre tekst. Til utlandet, og særlig til USA, ble det ofte brukt Flypost, da vanlige brev tok uforholdsmessig lang tid på turen, ofte mange uker. Flypost var det ekstra dyrt å sende, og det ble operert med flere vektklasser på disse brevene. Det var derfor spesielle konvolutter og brevark beregnet for flypost. Disse var uhyre tynne og lette. En kunne nesten se gjennom brevarkene. En måtte være lett på hånden når en skrev på disse arkene, slik at pennen ikke gikk i gjennom arket.
Frem til utpå 90 tallet ble de fleste utbetalinger fra stat og kommune gjort via postgiro. Da måtte en møte opp på et postkontor for å få ut beløpet i kontanter. Grunnen til at postgiro ble benyttet, i motsetning til bankgiro, var at det det på den tiden var postkontorer over alt, selv den minste grend hadde sitt postkontor. Og skulle det være en liten plass som ikke hadde eget postkontor, så hadde de Landpostbud som kunne utføre de samme tjenestene.
Først i 1996 ble det samordnet, slik at bank og postgiro ble en felles giro ordning som kunne heves både i post og bank. Før dette skjedde, måtte Postgiro heves, eller betales på posten, og Bankgiro i bankene. Litt enklere i dag hvor vi har elektroniske betalings systemer.

På femti og sekstitallet var Kjelvene postkontor ledet av en meget bestemt og myndig kvinnelig postbestyrer. Hun var kjent for å følge regler og lover til punkt og prikke. Hun var særlig streng med kontroll av identifikasjonspapirer. Det ble sagt at hun forlangte ID av både sine naboer og bekjente. Hun hilste alltid på min mor med navn, men forlangte allikevel alltid å få se hennes ID.
Så da jeg en gang på 60 tallet, fikk igjen penger på skatten etter mitt første år i arbeid, lurte jeg på hvordan dette skulle gå. Jeg hadde bare et skolekort med bilde, som hovedsakelig bare var blitt brukt for å komme inn på voksenfilm på kinoen. Så jeg var usikker på om dette var godt nok til at jeg fikk tatt ut pengene mine. Jeg fikk til råd å ta med fødselsattest i tillegg, og se hvordan det gikk. Tvilende møtte jeg opp på postkontoret med mitt skolekort og fødselsattest. Men nei, så enkelt var det ikke, skolekortet var ugyldig som ID på posten, og fødselsattest var ikke godt nok. Jeg spurte da hvordan jeg kunne få hevet postgiroen. Jo, da måtte jeg først skaffe meg postens ID kort. Ja vel sa jeg, hvordan får jeg det, og hva trenger jeg av dokumentasjon? Jo, dette kunne hun hjelpe meg med, jeg måtte bare ha med bilde, og fødselsattest?
Som de fleste ungdommer på den tiden, hadde jeg mange bilder i lommeboken, tatt i Jernbanens berømte fotoboks. Jeg levert da et bilde sammen med den medbrakte fødselsattesten. Hun skrev ut et ID kort, stifte bildet mitt inn i kortet, og stemplet det hele med postkontorets stempel. Kortet la hun i en plastlomme som hun så ga til meg. Jeg leverte da inn postgiroen på ny, men og fikk da utrolig nok spørsmål om å fremlegg ID. Jeg viste da fram mitt nye ID kort til hun som nettopp hadde utstedt det til meg, et kort hvor blekket knapt var blitt tørt, og fikk endelig utbetalt mine penger. Det var en glad gutt som til slutt gikk fra postkontoret den dagen, med lommeboken «full» av penger, og eget ID kort.

Kjelvene Postkontor 1978. Bildet er hentet fra Stavangerbilder.no

 

Da Falaen kom i heisen

Minner fra 50 og 60 årene
Stavanger-Fjord Packing var den hermetikkfabrikken som lå i vårt nabolag, så da er det naturlig at det er den jeg fikk best kjennskap til i barndommen. Det at far til min første barndomsvenn Fala var formann på denne fabrikken gjorde jo også sitt.
Vi var rundt omkring i denne fabrikken helt ifra vi var ganske små. Hermetisering av brisling og kippers var jo hoved geskjeften for de fleste hermetikkfabrikkene i byen, men dette ga jo ingen helårs drift. Så for å utnytte kapasiteten i fabrikken ble det ofte hermetisert andre ting utenom sesongen.
Stavanger Fjord hermetiserte blant annet høns og makrell. Jeg tror ikke disse tingene var beregnet for det norske markedet, for jeg husker etikettene var uvanlige, særlig på de hermetiske hønsene var det en skrift som ikke lignet norske bokstaver. Produksjonen av høns foregikk rund et stort bord inne i fabrikken. Mannlig arbeidere sto og hogde av føtter og hoder på hønsene som var ferdig ribbet. Så satt det en del kvinnelige arbeidere rundt bordet og puttet de klargjorte hønsene oppi noen store runde bokser. Disse fikk så lokk valset på, før de ble kjørt inn i autoklavene for steaming.
Makrellen, (eller spir var det vel, for de var ikke så store) ble renset for hode, hale og innmat før de ble lagt på rister i traller. Så ble trallene kjørt inn i en ovn for steaming. Den ferdig «kokte» spiren ble deretter trillet på rampen i gårdsplassen, slik at de kunne dampe av seg og kjøles ned før nedlegging i boks. Det var ikke snakk om makrell i tomat. De ble lagt i noen hermetikkbokser som var mye høyere og smalere enn de vanlige brislingeskene. Det ble heller ikke brukt olivenolje i disse eskene, tror de brukte vann eller en billigere type olje. Husker at vi lå på lur for å kunne knabbe hver vår spir, tror vi var i 6 års alderen. Det var litt som å gå på nøst, det var ikke smaken av forbuden frukt som fristet, det var vel spenningen under jakten som tiltrakk oss. Men vi måtte time angrepet riktig. Gikk vi for fort fram, var spiren ennå så varm at vi brant oss i hendene og mistet fangsten. Ventet vi for lenge, kom arbeiderne ut og hentet inn vognene før vi fikk tatt noe. En gang gikk vi til angrep litt for fort, med det resultatet at vi brant oss i hendene, og måtte slippe fangsten. Jeg husker jeg var sår inne i hånden, og skinnet på makrellen hang igjen inne i hånden.
Men den kjekkeste og travleste tiden var jo brisling sesongen, da var det fult av arbeidere i fabrikken, med et stort flertall av kvinner. Det var alltid spennende og besøke røykeriet der fisken ble røykt. Det var vel det nærmeste en kunne kalle hjerte i fabrikken. Røykerne var spesialarbeidere som nøt stor respekt, det var også de best betalte. Vi holdt oss alltid venner med røykerne, så det vanket alltid en neve med nyrøykt brisling når vi var innom.
En gang da vi var ca. 10 år gamle og var vi med far til Fala på fabrikken var det nesten ikke folk der. Husker ikke hvorfor det var så stille på fabrikken. Kan være de hadde noen form for reparasjons eller vedlikeholds arbeid på gang. For far til Falaen skulle låse opp fabrikken for to menn som hadde med seg noe verktøy og annet utstyr. Ellers var det bare noen mannlige arbeidere som jobben i pressen, der de laget nye hermetikkbokser. Så Falaen og jeg ruslet litt rundt på egen hånd, og kom til slutt ut døren til gårdsplassen. Der henger kroken til den utvendige taljen rett over hode på oss. De fleste hermetikkfabrikkene hadde en slik utvendig talje, slik som også de gamle sjøhusene hadde. Det som er litt spesielt med disse gamle taljene er at på tross av at de har elektrisk motor, er betjeningen rent mekanisk. En bevegelse med en spak løsner bremsen, men beveger du spaken videre, starter også motoren som heiser opp lasten. Men for å kunne betjene taljen fra alle etasjene, er det festet et tau i spaken. Dette tauet går så gjennom alle etasjen via noen hull i gulvet rett ved dørene ut mot gårdsplassen. Så for å senke noe i taljen, drar en litt i tauet for å frigi bremsen. Skal en heise noe opp, må en dra tauet ett hakk videre.
Vi fant selvfølgelig på at vi skulle prøve denne, nå når anledningen bød seg. Fala tok et godt grep rundt kroken som hang under en stor jernkule på vinsj vaieren. Jeg dro i styretauet, og sakt og sikkert ble Falaen heist oppover. Jeg stanset vinsjen etter at han hang ca. 2 meter over bakken. Men, det var nå det begynte å gå galt. Da jeg skulle senke han ned igjen, må jeg ha dradd for hardt i tauet, for Falaen steg enda en god meter oppover. Jeg prøvde igjen, men med samme resultat. Falaen begynt å få panikk og skrek at jeg måtte senke ham ned. Men jeg fikk jo også panikk, og jo mer jeg prøvde å få han ned, jo høyere steg han mot himmelen. Endelig, etter utallige forsøk og mange høydemeter ekstra, begynte han han til slutt å sige sent og sakte nedover. Hadde jeg dratt litt mer i tauet, og løsnet bremsen litt til, og kunne senket ham fortere. Men jeg torde ikke bevege mer på tauet, nå når han først var på vei nedover, for jeg var redd for at jeg trakk for mye i det, slik at han på ny ville bli heist oppover. Falaen skrek og var knallrød i ansiktet, men han roet seg litt når han merket at han var på vei nedover, selv om det gikk vel sent. Falaen må ha vært minst 5 – 6 meter over den brosteinsbelagte gårdsplassen. Vi prøvde oss aldri på vinsjen igjen.
I bakgården på fabrikken ble det oppbevart tomme brislingkasser eller eikeved til røykeovnene, alt etter hva tid på året det var. Hver vår kom det billaster med eik vedskier som ble lagret i store mengder. Det ble som regel lagt presenninger over veden. På toppen ble det lagt ut paller for å holde presenningene på plass. Vi pleide å lage oss «hytter» inne i vedstablene, her kunne vi sitte tørt og godt.
Da vi var i 12 års alderen, fikk Falaen i fast oppgave å sope rundt hele kvartalet der fabrikken lå. Dette ble gjort hver lørdag, og som regel var jeg med ham. Det var en jobb vi brukte flere timer på. Strekket langs Haugesundsgaten var det verste, her samlet det seg mye skitt og sand i rennesteinen for det var flat vei, og ingenting av rusk og skitt rant vekk naturlig. Det var jo også en trafikkert gate med mye store lastebiler og busser, den ble også strødd om vinteren. Vi samlet oppsopet i bøtter som vi hadde på en sekketralle. Det ble mange turer for å tømme bøttene før runden var ferdig. Lønnen dekket hver sin kinobillett samt noen 10 øres smørbukk karameller.
Bilde viser Stavanger-Fjord i forkant av bilde. Fabrikken dannet et trekantet kvartal mellom Haugesundsgaten og Arbeidergaten. Det hvite bygget helt til høyre var garasje og verksted. Bakgården er den som ligger ved garasjen, hoved gårdsplassen vises ikke på bilde, da den ligger bak fabrikkbygningene. Bak Fabrikken vises to hustak, rett over der bussen er. Dette var to bolighus som tilhørte fabrikken. Fala bodde i et av disse. Bilde fra Stavanger byarkiv er fra 1962

Det store sjokolade røveriet

Minner fra 50 og 60 årene
Da jeg vokste opp på 50 tallet, var det vanlig at husmødrene var hjemmeværende, så det var ikke så mange av oss unger som gikk i barnehage. Vi var stort sett ute og lekte med de andre ungene i gaten fra vi var ganske små. Alle husmødrene i nabolaget var jo med på å holde oss under oppsikt, og de grep inn om noe hendte med oss, både på godt og vondt. Hvis vi gjorde noe galt, visste vi at våre foreldre straks ville få høre om det. Det var vel en slags kollektiv barneoppdragelse.
Min første barndomsvenn var Fala som bodde rett ved oss. Han het egentlig Odd Magne Bolme, men alle kjente han bare som Fala. Det gikk mange år før jeg hørte han virkelige navn. Sammen utforsket vi nabolaget, og våget oss stadig lenger og lengre vekk i fra husene våre.
Da vi var i 4 års alderen hadde vi fått en ganske stor aksjonsradius, og var godt kjent i nabolaget. En dag var vi som vanlig på «drift» og utforsket nye områder, og havnet til slutt i Nedre Banegate. I det vi går forbi et industribygg på hjørne med Harald Hårfagers gaten, ser vi at det er ett lite hull på ca. 5 cm. i det ene vinduet. Dette var vinduer av den gamle typen som var mye brukt i industribygg. Støpejerns ramme med mange småvinduer i. Glasset var av typen trådglass og var ugjennomsiktig. Derfor var det spennenende for oss å kunne kikke inn, når det nå var et hull i vinduet. Glasset må ha vært knust fra innsiden, for ståltråden i glasset pekte utover der hullet var. Jeg husker vi måtte bøye ståltråden til siden for å kunne legge ansiktet inn til ruten for å kikke inn. Det var ikke så mye vi kunne der inne, for sto en hvit pappeske rett innenfor hullet, omtrent som en skoeske. Vi fant en lang flat trepinne på gaten, og med den prøvde jeg å dytte unna esken. Men esken var tyngre enn det jeg trodde, så jeg måtte bruke kraft for å rikke på den, men pinnen glapp, og resultatet var at jeg vippet lokket av esken. Å for ett syn, det var jo rene skattkisten vi hadde funnet, esken var fylt til randen med fristende små sjokolader. Vi brukt trepinnen til å fiske til oss hver sin sjokolade. De var fylt med peppermyntekrem og smakte aldeles nydelig. Vi fisket til oss en til, og den var like god. Så det ble til at vi fortsatte å smake på sjokoladene. Til slutt hadde vi forsynt oss så mye av sjokoladen at det var oppstått en dyp grop blant sjokoladene, og innholdet i esken var sterkt redusert. Vi hadde riktignok ikke spist alt, mange av sjokoladene falt av pinnen før vi fikk lurt den ut av hullet i vinduet. Men vi hadde nå tatt alle de sjokoladene som var innen rekkevidde av pinnen vi brukte, så nå klarte vi ikke å få fatt i mer. Men når vi kjente etter, hadde vi i grunnen ikke lyst på mer heller. Vi begynte begge å bli noe småkvalm, så det ble til at vi ruslet hjemover.
Da jeg kom hjem, forsto min mor med en gang at noe hadde hendt, jeg var kvalm og luktet sterkt av peppermyntesjokolade. Da jeg fortalte hva vi hadde gjort, fikk jeg klar beskjed om at dette var å stjele, og det ville hun ikke ha noe av. Jeg forsøkte å si at vi hadde jo ikke stjålet noe, vi bare oppdaget en skoeske hvor lokket plutselig falt av. At det var sjokolade oppe i en skoeske var jo rart, men vi smake jo bare på sjokoladen, vi stjal jo ingenting med oss. Men denne logikken godtok hun selvfølgelig ikke. Hun vasket av meg sjokoladeklisset på hendene og i ansiktet. Så tok hun meg med ned til der udåden hadde skjedd. Men der var det ikke folk til stedet, og døren var låst. Jeg var i grunnen ganske fornøyd med det, men min mor var fast bestemt på at dette måtte vi ordne opp i. Hun var derfor der nede flere ganger de neste dagene, før hun endelig traff på en person. Det var en grossist som hadde et ubetjent lagerlokale der. Han hadde ikke oppdaget svinnet før min mor gjorde han oppmerksom på det. Jeg ble senere fortalt at han heldigvis hadde tatt det med godt humør, og sett det komiske i det at to smågutter hadde fisket sjokoladen ut av et hull i vinduet, så min mor slapp å erstatte svinnet. Vinduet ble umiddelbart reparert. Den nye vindusruten skilte seg ut fra de gamle da det var en annen type glass. Så hver gang jeg gikk forbi senere og så det vinduet, ble jeg minnet om røvertoktet vårt. Etter denne episoden syntes jeg peppermyntesjokolade smaker kvalmt, til og med i dag, så mange år etterpå
Bygget hvor sjokoladerøveriet foregikk, i dag er det Absinthen som til holder til her. Det var det vinduet nærmest takrennen nede i høyre hjørne som var knust. Det er nyere vinduer på dette bilde, men en kan tydelig se at de gamle industrivinduene gikk lengre ned mot gaten tidligere. Akkurat i passe høyde til at to ivrige 4 åringer kunne «fiske» sjokolade gjennom det.

Vinteraktiviteter på 50 og 60 tallet.

Minner fra 50 og 60 årene.  Minner fra den tiden vinter var vinter.
Aking var en av de aktivitetene som både jenter og gutter i alle alderstrinn var sammen om. Når snøen kom, svermet det av unger i gatene. Vi brukte alle former for utstyr, alt i fra papp fra store esker og til rattkjelker. Akebrett var ukjent på den tiden. De som ikke hadde egne kjelker, fikk alltid sitte på med noen andre, for det var jo kjekkest å være flere på kjelkene.
Det var jo rattkjelken som var det gjeveste, den var selveste formel 1 i akebakken. Disse var jo utstyrt med både ratt og bremser, og på riktig underlag gikk de styggfort. På mørke vinterkvelder brukte vi å sette lys på kjelkene. Hjemmelagde lykter lagd av tomme hermetikkbokser. Vi slo mange små hull i bunnen av boksen, bandt så disse fast under rattet på kjelken med ståltråd, slik at åpningen vendte fremover. Inne i boksene satte vi så små stubber av stearinlys. Hullene i bunnen av boksen gjorde at luften passerte flammen på lyset i rolig tempo, slik at lyset ikke sloknet. Det så ganske stilig ut når en hel gjeng kom susende nedover bakken med tente lykter. Gatebelysningen var jo ikke så sterk den gangen, så lyktene viste godt igjen. Stearinlys ble også brukt til å smøre meiene på kjelkene. Selvfølgelig brukte vi kortreise varer, så det var Mauritzen lys fra Spilderhauggaten som gjaldt.
Men det var vel ingenting som ga en slik fartsfølelse som å ligge på magen på ei bromla, med ansiktet bare en 10 – 15 cm. over bakken. En fikk tårer i øynene, både på grunn av fartsvinden og snøføyken. Styringen gjordes enkelt med å bremse med tåspissen på den siden en ville til. Å stoppe ferden var det verre med, en måtte bare prøve å styre unna hindringer så godt en kunne, og håpe på det beste. Har du noen gang ligget på ei bromla i god fart, forstår du hvorfor den kaltes bromla. Den avga nemlig en kraftig brumlende lyd når en fòr nedover bakken. Sto du nede i bakken, hørte du godt når ei bromla var på vei, rattkjelken gikk mer lydløst.
Det var noen av ungene i område som hadde såkalte kjempebromler. Disse var beregnet for mange passasjerer, ofte fikk 6-8 unger plass samtidig. Styringen her ble gjort av han som satt bakerst, med hjelp av en lang klesstøtte. Disse kunne oppnå en kolossal fart nedover bakken.
Noen hadde også Sparkestøttinger, var det mange av disse samlet samtidig, ble de ofte slått ned, og hektet sammen. Det var kjekt når mange sparker kom i en lang rekke nedover. Første mann prøvde så godt det lot seg gjøre å styre, og resten av rekken kom buktende etter som en slange.
Alle disse kjelkene var selvfølgelig best på god og hardpakket snø. Derfor var det gatene som ble brukt som akebakker. Det var jo langt mindre trafikk på veiene på 50 og 60 tallet. Veiene ble heller aldri saltet på den tiden. Kommunens folk var av og til ute og saltet rundt brannkummene, slik at disse var lett tilgjengelige for brannvesenet. Men så fort vi unger oppdaget at dette ble gjort i en akebakke, var det full fart hjem efter kost og spade, og så feide vi saltet vekk. Det hendte riktignok at bratte bakker ble strødd med sand. Også denne ble forsøkt sopt vekk, om aldri mer, så i alle fall i en stripe langs fortauet. Men kommunen stengte også ofte av enkelte bakker for biltrafikk, slik at disse kunne brukes til akebakker. Men vi unger ville jo ha så lange bakker som mulig, så vi utvidet ofte disse akebakkene. Vi fra område rundt Johannesparken, Møllehaugen, Badedammen og Kjelvene brukte ofte å starte i krysset Nymansveien og Sandsgaten, ovenfor Johannes kirken, og enten ta ned Suldalsgaten og Harald Hårfagres gaten, eller gjennom Johannes parken og ned Grensesteinsgaten og inn i Pedersgaten og videre ned Harald Hårfagres gaten. I begge tilfellene måtte vi krysse etter den tidens målestokk, sterkt trafikkert vei. Vi byttet derfor på å stå vakt i krysset, og gi signal ved klar bane. Vakten måtte også stoppe biler som kom etter at kjelkene hadde startet. Vi rant som regel i samlet flokk. Hvis det ikke var snø, men barfrost, så fant vi en løsning da også. Når det ble meldt frost, samlet vi en hel gjeng for å lage isholke. (Sklie.) Alle sprang hjem og hentet fulle vannbøtter. Disse tømte vi der bakken var på det bratteste. Det var som regel en av eldre guttene som hadde overoppsynet med dette, og han dirigerte vannbærerne, slik at de helte vannet på den riktige plassen. Det var viktig å fordele vannet jevnt ut over hele traseen, slik at isen ble bygd opp jevnt og gradvis. Enda det var mange om oppgaven, måtte vi som regel ta mange turer med vannbøttene før vi ble fornøyd. Men da hadde vi til gjengjeld en flott og lang isholke. Denne måtte jevnlig vedlikeholdes ved stadig tilførsel av vann. Vi pleide å vanne holken om kvelden, slik at den fikk frosset skikkelig gjennom natten. Vi plasserte alltid holken langs rennesteinen, ut forbi fortauet, men ikke langt ut i gaten. På den måten fikk vi beholde holken uten at de voksne strødde den. Vi lurte oss også til å ta i bruk vannslangen fra vaskehallen på Shellstasjonen i Haugesundsgaten. Da vannet vi skråningen på hauen i Johannes parken, ned mot bensinstasjonen slik at hele gressbakken og stien glasert av is. Kjekt for oss unger, men ikke for de voksne som pleide bruke stien her som snarvei.
Beksømstøvlene våre var som lagd for å renne på isen med, de var glattere enn dagens akebrett noen gang vil bli. Beksømstøvlene var også glimrende når vi hang bak bussene på glattå.
Det vil helst gå godt.

Barn på sykehuset på 50 tallet.

Minner fra 50 og 60 årene.
En dag i februar 1956 var jeg som vanlig ute og lekte. Det var komt mye snø, den var tung og våt, men den var allikevel fult brukbar til aking. Vi var en hel flokk med unger som drev å akte i Johannesparken. Plutselig fikk jeg noen kraftige smerter i magen, det ble til slutt så vondt at jeg måtte gå hjem. Men jeg kom bare halvveis før jeg måtte sette meg ned i den våte snøen, jeg klarte ikke gå lengre på grunn av smertene. Jeg husker jeg satt og frøs samtidig som jeg hadde så vondt i magen at jeg ikke klarte å reise meg. Det var en voksen nabo som kom forbi, som fikk meg hjem.
Jeg ble lagt til sengs, og min mor prøvde å finne måter å hjelpe meg på. Men siden smertene ikke ville gi seg, fant hun fort ut at det var best og ringe etter lege. Legen kom etter en tid, han ga meg en medisin, en slags dråper jeg måtte drikke. Min mor fikk beskjed om å holde meg i sengen, og holde meg varm. Jeg husker ikke hvor lenge jeg lå hjemme før legen, etter flere besøk, endelig kom fram til at det kunne være blindtarmbetennelse, og ba min mor om å dra til sykehuset med meg for en undersøkelse. Det ble ringt etter drosje, og et minne om turen er at drosjen slet med å komme opp bakker på grunn av mye våt snø. Særlig i bakken opp Musegaten, fra Kanikkkrysset, slet den fælt med å komme opp.
Jeg er i ettertid blitt forklart at det var på grunn av min lave alder at legen ikke med en gang mistenkte at det kunne være blindtarmbetennelse, men denne hendelsen medførte til at familien byttet lege.
Da vi kom til sykehuset, ble det raskt konstatert at jeg hadde sprukket blindtarm, med påfølgende bukhinnebetennelse. Jeg ble derfor kjørt rett i på operasjonsstuen for hasteoperasjon. Det måtte være fælt for min mor, jeg ble bare kjørt inn operasjonsstuen uten at hun fikk snakke mer med meg. Hun fikk bare beskjed om at det var kritisk, og at hun bare måtte sitte ned og vente. Hun fikk sener på kvelden beskjed om at selve operasjonen var godt bra, men det videre utfallet fremdeles var uvisst. Hun fikk da beskjed om å gå hjem, og ta kontakt med sykehuset neste dag for å høre hvordan det gikk. Denne behandlingen av en pårørende til et barn som er kritisk sykt, er heldigvis helt uhørt i dag. Vi hadde jo ikke telefon hjemme på 50 tallet, så det var jo ikke noen mulighet for at sykehuset kunne kontakte mine foreldre om situasjonen skulle forverre seg.
Jeg kan nok takke Penicillinen for at det gikk godt. Før Penicillinen kom, var det dårlige odds for en med sprukket blindtarm og bukhinnebetennelse. Penicillin var en forholdsvis ny medisin på midten av 50 tallet. Den ble første gang brukt i Norge i 1945, men kom ikke i særlig bruk i vanlig praksis før ca. 1950
Jeg husker ennå legen som opererte meg. Han het Blikra og hadde mørkt tilbakestrøket hår, var forholdsvis ung og ikke så veldig høy. Han gjorde en god jobb, og arret etter operasjon var knapt synlig etter noen år.
De første dagene etter operasjonen husker jeg fint lite av. Jeg hadde feberfantasier og gled inn og ut av bevisheten. Men jeg husker jeg våknet i en stor sal, tror det var 16 senger der. Det hang noen malte Donald figurer på veggene, ellers var det en stor og trist sal. Husker det var mye gråt og uro, særlig om nettene var det mange som gråt og ropte, sikkert like mye på grunn av hjemlengsel som av smerter.
Lite visste jeg da at det skulle gå 3 uker før jeg så min mor igjen, eller at hun skulle få se meg. For på 50 tallet var det ikke tillat for barn og motta besøk på sykehuset. Det var vel noen halvguder av noen leger som i all sin visdom hadde kommet fram til at det var uheldig for barn og motta besøk av foreldre, da dette ville medføre gråt når foreldrene gikk igjen etter visitten. Dette var vel noen som ikke hadde barn selv, eller hadde peiling på barn, som var kommet fram til dette. Og på den tiden var det jo ingen som satte seg opp mot det en lege hadde bestemt.
De fleste sykesøstrene på barneavdelingen var snille, og prøvde så godt de kunne å hjelpe, både med hjemlengsel og smerter. Men det var noen som aldeles ikke passet i en slik jobb, spesielt ikke på barneavdelingen. Det er særlig en episode som jeg aldri glemmer. Den første uken etter operasjonen fikk jeg svært lite av både mat og drikke, jeg hadde jo hatt en mageoperasjon. Husker jeg var sulten hele tiden, men det var ikke så galt, men tørsten var forferdelig. Jeg hadde sprukne lepper, og tungen hang fast i ganen. Så jeg maste sikkert mye om å få vann. Til slutt ble en av de «sure» sykesøstrene lei av maset. Hun satte et stort glass vann med en spiseskje oppi på nattbordet mitt. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne ta en spiseskje hvert 5 minutt. Jeg var 5 år, så hun forklarte at jeg kunne ta en skje hver gang langviseren på klokken kom til ett nytt tall. Men det gikk jo som det måtte gå. Minuttene ble kortere og kortere, og til slutt var glasset tomt, men jeg var jo like desperat tørst. Men da hun så at jeg hadde tømt hele glasset i løpet av de første 5 minuttene eksploderte hun, og kjefte og skrek så mye til meg, at noen av de andre sykesøstrene til slutt måtte trekke henne vekk fra sengen min. Jeg spurte aldri henne om noe etter den hendelsen.
Legen som skulle fjerne stingene kjeftet også på meg, fordi jeg ynket meg litt. Så det ble jo til at jeg bet tennene sammen for å ikke gi lyd ifra meg, enten det var sprøytestikket eller annen behandling. Min mor fikk sener beskjed om at jeg hadde vært «flink gutt» og ikke grått under oppholdet. Men det får meg til å tenke på Lillebjørn Nilsens sang om «Stilleste gutt på sovesal 1»
Jeg fikk en Penicillinsprøyte hver dag. En enorm sprøyte av blankt metall med en glassylinder med målestreker på. Denne ble klargjort foran meg, en svær nål ble skrudd fast på sprøyten. Penicillinet ble trukket opp i sprøyten fra en glassflaske, så ble sprøyten holdt opp ned og luften ble presset ut sammen med en liten stråle av innholdet. Stikket ble gitt i baken, selve stikket var ikke så vondt, men når innholdet ble presset inn, føltes det som hele foten ble lammet. I dag blir den allerede klargjorte sprøyten gjemt under ett tøystykke, før den blir tatt fram bak ryggen på ungene slik at de ikke skal se den.
Jeg husker det var mye smerter den første uken. I tillegg til smerten i selve operasjonssåret, føltes det som om det vokste en boble i magen min, des større boblen ble, jo mer vondt gjorde det. Men etter en stund så var det som om boblen forsvant, eller sprakk. Da forsvant også smerten som ved et trylleslag. Men så begynte liksom en ny boble sakte og sikkert og vokse igjen. Jeg kan ikke huske om jeg fikk noen form for smertestillende, men jeg må vel ha fått noe.
Maten var veldig ensformig, særlig de 2 første ukene. Maten var god den, men jeg fikk jo det samme hver dag. En diett som var tilpasset en som var mageoperert. Middagen besto enten av fiskeboller i hvit saus med moste poteter, eller en slags melkesuppe eller en avsilt havresuppe. Disse tre alternativene var det som det ble vekslet mellom til middag. Brødmaten var franskbrød eller loff hvor skorpene var skåret bort, og med tynt lag avsilt syltetøy eller honning som pålegg. Jeg hadde en streng diett med små porsjoner, særlig de første 2 ukene. Enda størrelsen på porsjonene økte litt etter litt, følte jeg stadig at jeg var sulten. Skulle vi ha egg til søndagsfrokosten, måtte foreldrene våre levere inn egg dagen i forveien, med vårt navn påskrevet med blyant. Det var noen som ikke hadde egg til søndagsfrokosten. Det kan jo være at de ikke likte egg, men jeg husker jeg syntes synd på dem, kanskje de ikke hadde foreldre som kunne komme med egg, eller at de ikke hadde råd til det. Mine foreldre fikk ikke gitt meg noe godter, frukt eller annet spiselig de første 2 ukene. Den siste uken fikk jeg heldigvis motta litt druer, bananer og kjeks, men alt ble dosert ut i små doser av sykepleierne.
Min mor kom selvfølgelig på besøk hver dag, for å høre med sykehuspersonalet hvordan det gikk med meg. Men hun fikk som nevnt ikke anledning til å treffe eller se meg. Noen foreldre sto på plenen utenfor vinduene i håp om å få se ungen sin. Selv lå jeg i en seng på motsatt side av vindusrekken, så jeg fikk aldri sett min mor utenfor. Jeg hadde ikke lov til å stå opp av sengen før dagen før jeg skulle utskrives. Den første gangen jeg fikk stå opp, klarte jeg ikke å holde meg på beina, jeg bare seg sammen på gulvet. Så de første gangene jeg var oppe og gikk, måtte jeg få støtte av en sykepleier. Jeg var vel fremdeles svak etter behandlingen, kombinert med lite mat og 3 ukers sengeleie uten trening.
Jeg følte at 3 uker var lenge, men jeg hadde vel et korttidsopphold i forhold til en del av de andre som lå der inne. Særlig de som lå inne for hofteoperasjoner eller kompliserte beinbrudd. Husker det lå en gutt omtrent på min alder på avdelingen, med begge beina i strekk, han lå slik når jeg kom inn, og lå der på samme måten da jeg fikk reise hjem.
Da jeg endelig kom ut en dag i mars, husker jeg at det var sol og fint vær, og i plenen rundt sykehuset var det en masse krokuser som sto i blomst.
Jeg husker mine foreldre reagerte sterkt på hvor tynn jeg var blitt, da jeg endelig kom hjem.
Stavanger sykehus Barneavdelingen var i 1. etg. ut mot Peder Klows gate. Bilde er hentet fra Stavangerbilder.no

Har du noe å tilføye eller som må rettes. Send melding via Facebook til Lisa Thelin Knutsen https://www.facebook.com/lisa.t.knutsen/,
eller på mail til lisatk@lyse.net