Mitt forhold til Pedersgata og —-

Ikke er jeg født der eller bodd i denne gata, så hvorfor betyr den så mye for meg?
Mine foreldre var heller ikke født på «Myllehauen» men vokste opp der. De var naboer, men flyttet til Avaldsnesgata 94 da de giftet seg. Det var bare fem minutters gange til familiene i Pedersgata. Bestemor (farmor) hadde en liten kolonial og melkebutikk på hjørnet med Støperigata, mens mormor bodde i en leilighet på skrå over i, som hun leide av Samhold. Her vil jeg dele små historie, minner og mye mer, ikke minst vil jeg vise hva oppvekst og nærmiljøet har betydd for meg.

Allerede som baby ble jeg vant til at Pedersgata var mitt nærmiljø. Mine tidligste minner var at hos mormor fikk jeg leke med alle kjøkkenredskap av tre, som hun hadde i nederste skuffen. Alltid koselig å være der blant tanter og resten av familien. En gang glemte mamma meg, hun skulle treffe tante Svenny og ta en tur på byen. Der sto jeg alene i 4-5 årsalderen og ingen hjemme, men jeg fant veien til mormor alene. De to søstrene strenet hver lørdag nedover Pedersgata på vei til byen, med kafebesøk og handel på torvet. Mormor var stille og rolig, ofte stekte hun lapper så det luktet over hele huset. De var gode. Trygt og godt.

Mormor Johanna Olsen med døtrene Solveig, min mor, Signe, bak Gerd og Svenny.

Bestemor Selma og barna fra venstre Trygve, Anna og Aksel.

Bestemor kjøpte huset allerede i 1926 og startet butikk. Hun var driftig.

Jeg var ikke så ofte hos bestemor, hun var opptatt av butikken.

Onkel Trygve og Klara overtok den etter hvert. Det var alltid gildt å sitte på bakrommet, onkel hadde mye å fortelle. Der var også hunden Stella og flere katter alle var gode venner. Trygve var oppfinnsom. De kunne ikke alltid gjette når noen av dyra ville ut. Han monterte en liten klaff nede ved døra, med streng opp til en ringeklokke. Når Stella ville ut trykket hun på den, så slapp de henne ut. Det samme gjorde hun på utsiden. En gang jeg satt der reiste Stella seg gikk bort og trykket på klaffen, så snudde hun og la seg under bordet igjen! Men det var en av kattene som ville ut, og stella ordnet opp. Trygve var tålmodig, han lærte kattene til å hoppe «moksis». Han stod med armene foran seg i en ring og så hoppet kattene over. Trygve hadde vært på sjøen da han var ung, og var alltid interessert i båter. Spesielt snakket han mye om de gamle seilskutene. Jeg har tre «flaskeskuter» som han med stor tålmodighet laget i flasker.

Han laget til hele familien. Alle i området kjent Trygve og Stella. Han gikk ofte Pedersgata på langs, innom blant annet Sædberg og betalte for varene de hadde fått til butikken sist uke. Ikke minst var han en flittig gjest på biblioteket. Da satt Stella uten bånd, rolig og ventet på Trygve. bilde

Else Thelin og Stella. Stella var vant med katter, men da vi fikk en kattunge av Trygve, var det ingen som drømte om at katten skulle hogge til Stella da hun kom på besøk til oss. Siden den gangen satt hun på hjørnet og ventet til Trygve kom.

John Kjølvik var en flink fotograf, og her får vi se vingene på toppen som blåste av i en stiv kuling i 1905, vingene for til hver sin kant.

Myllehauen, vindmølla, Støperi & Dok, Banavigå, og området rundt var en del av Trygve og min fars oppvekst, og ikke minst alle fabrikkene, verkstedene betydde mye.  Den var nærmeste nabo var Mølla. Den var ikke i drift som kornmølle lenger. En tid var det barkemølle, og senere vedskjæreri. På begynnelsen av 1950tallet var det snakk om rive den. Trygve og naboene protesterte, skrev i avisen og håpet at den skulle bli tatt vare på

Jeg husker så vidt mølla, men den har alltid fulgt meg. Det kom av at pappa, Trygve og resten av familien alltid snakket om den. I butikken hadde Trygve hengt opp et fint bilde av Mølla. Det bilde er jeg glad i. Det henger i stua mi. Historiene om mølla er en del av meg.

Jeg  gikk på Nylund skole, så jeg ble ikke særlig kjent med ungen rundt Hauen. Men litt etter litt utvidet lekeområdet seg, det strakk fra Lervigskaien til Badedammen.
Hver lørdag syklet jeg til Klara og Trygve og hentet varene vi hadde bestilt. Da satt jeg alltid en stund ved disken og leste i ukeblader. Klara gikk fram og tilbake fant varer til kundene og praten gikk livlig.

Klara betjener kunder, en dag Hasiv var innom og tok bilder. 1967

Ofte stoppet jeg ved gjerdet ned mot dokken, nå var det ingen som bygget båter der, men var en havn for småbåter og der lå reketrålere.

Miljøet omsluttet meg, og ennå kjenner jeg på hvor ekte og viktig den tiden var. Selvfølgelig ble selve Pedersgata mer og mer viktig mens jeg vokste opp. De små butikkene lå på rekke og rad. Med begrensete midler var det ikke så ofte jeg var innom og handlet, men i barneårene var det Diversen som var det store målet. Hønseringer, glans og andre ting en jentunge drømte om var tilgjengelig for noen få kroner. Bjørnsen med snopebutikken hadde femøres karameller og mye annet godt. Ja, gata og miljøet har satt sine spor i meg fra barnsben. Uansett, jeg har trapset og godt fram og tilbake i hele ungdomstiden. Om ikke alt var like mye av interesse, så så jeg husene, butikken og mange små detaljer. Pappa hadde lastebil, og ofte ble jeg med han rundt om i byen, og lærte andre bydeler også å kjenne.

Ungene i Avaldsnesgata.

Elses fødselsdag 1949 1. rekke fra venstre Arne Simonsen (tremenning) Jan og Odd Inge Årnes, Lisa, Trude Johannesen, Arne Løksen (søskenbarn) 2. rekke Åse Johannessen (søskenbarn) Bjørg Evertsen, Else, Marit Evertsen, Astrid Jensen (tremenning). Jan, Odd Inge og Trude bodde hos oss, Bjørg og Marit var naboer.

Så var mine foreldre på vei til byen, med Else og meg i barnevogna.

Pappa snakket som mye om alt som forandret seg rundt oss. Det er på grunn av han at jeg lukket opp øyene og så meg om. Bedre byhistorie-lærer kunne ingen ha. Da jeg begynte på Kannik skole gikk veien over Kjelvene, til Haugesundsgata og strake veien gjennom Pedersgata, svingte ved Petrikirka og gjennom parken før bakkene opp mot Løkkeveien og til skolen. Det tok bare rundt en halv time. Skoleskyss – nei, det måtte en jo betale selv. Jeg var sprek den gang og spurte aldri om busspenger. Hvor mange par sko jeg slet ut på vei fram og tilbake i allslags vær er ikke godt å si. Morgning, middag, kvelding og sen kveld, ja, jeg og mange med meg gikk og gikk.
Aldri syntes jeg det var nifst å gå der uansett tidspunkt. Det var jo her jeg hørte hjemme.

I voksen alder var det veien til jobb, både i biblioteket og i senere hos Greve i Kirkegata. Der begynte min interesse for bilder av byen.
Det var ikke bare min familie som hadde tilknytting til området. Jan Knutsen, min ektemann arbeidet på verkstedet til Julius Johannessen, som ble bygd, Ja nettopp på tomta der mølla hadde stått. Jan hadde også familie i Pedersgata, besteforeldre, tanter og onkler.

Tanten Sigrid Hansen, hadde kolonial og ølutsalg i Pedersgata 98. Dessuten kjøpte min tante og onkel hus i Gitlesmauet. Tilhørigheten ble bare sterkere med årene. bilde
Etter hvert giftet Jan og jeg oss og vi fikk bil. Den selvfølgelige veien var alltid utover Pedersgata, svingte ned Langgata og rundt kaien. På den tiden hadde jeg er stort ønske. Jeg ville vært på Statsarkivet og sett hva de hadde der. Gamle kilder som kirkebøker og mye annet tiltrakk meg som biene søker etter blomst. Smått om sen fikk jeg tid til det og samlet opplysninger om så mangt. Slekten selvfølgelig men mye mer. Vi flyttet til Jørpeland, og veien ble lang, både til foreldre og arkiv.
Da ble det for alvor fart i slektsgranskningen, først egen slekt, men samtidig samlet jeg på data om andre som bodde i Pedersgata og helt inn til Lervig. Litt etter litt hadde jeg så store mengder opplysninger at jeg måtte få ordnet de på en måte som alle kunne få glede av arbeidet mitt. Det å dele det med andre er det jeg setter mest pris på. Jeg jobbet i biblioteket på Jørpeland og lokalhistorie ble min største hobby. Nå var dataverden begynt og jeg så muligheten til å få samlet alt og legge det ut. Jeg var flittig bruker av arkivene i byen og samlet jeg mye om alle husene. Du må lage nettside sa min datter, og hjalp meg i gang. Litt etter litt har jeg fylt siden med mye stoff om Pedersgata, men også annet om byen vår.
Bilde Etter hvert som folketellinger, kirkebøker og ikke minst ble tilgjengelige på nettet, kunne vi få rettet opp feil og mangler, slik at boka ble fylt med historier om folk og hendelser.

I 2025 har en del om opplysningene blitt til bok. Det var Gunn, min datter som foreslo det. Uten Gunn hadde det aldri blitt bok. Hun har lagt ned et enormt arbeid med å redigere mine data, og finne mer stoff om folk og miljø. Takk Gunn. Nå i skrivende stund 2026 holder hun på med neste bok, for det var ikke plass til å beskrive alle hus i gata i ett bind.
bilde.