Søndagstur med pappa på 1950 tallet

Søndagstur med pappa på 1950 tallet

Det var alltid stas å gå tur med pappa på søndagene.

302

Søndagsturer og andre betraktninger fra 1950årene. Minner fra en god barndom. Om søndagene pleide vi – PAPPA, MIN SØSTER Else og jeg (Aksel f. 1916, Else f. 1942 og Lisa Thelin f. 1946) å gå en tur langs kaiene, Vi bodde i Avaldsnesgata 94. Mamma var hjemme på grunn av av leddgikt og

laget middag.

1946 jeg ligger i den nymoderne! vogna.

På med kåpe og kjole og strømper og sko. Mamma greide håret og knyttet sløyfene våre. Hånd i hånd, som regel la vi veien om Kjelvene og ned til Banegata før vi kom til Badedammen. Pappa hadde alltid så mye å fortelle. Kjelvene kjente vi jo, for der var vi ofte og lekte, rant på rutsjebanen og svingte oss på karusellen. Banagata, pappa viste oss siste rest av bygningene til reperbanen. Han fortalte om folkene som lagte tauverk og trosser til alle skipene i havna. Jeg så det for meg mannfolka som gikk langs hele banen, noen sveivet andre passet på at alt gikk rett for seg. Det trengtes lang læretid å bli en riktig repslager, og de sto det respekt av. Det var stadig gutter som var i arbeid når de var ferdige på skolen for dagen. Pappa syntes ikke noe om at både der og i fabrikkene var det barn som arbeidet.

Vi svingte ned mot Badedammen. Der var det høy netting gjerde rundt hele stedet, så vi kunne se inn. Det var ikke badetemperatur da vi tok turen, men allikevel så vi at noen unger hadde klatret over gjerdet og lekte der inne. Pappa sa at da han var gutt badet de ofte der, men også fra andre plasser langs kaiene. Vi var også ofte i Badedammen da vi var gamle nok til å gå alene. På sommeren var det yrende liv, og Hasiv var ofte uti og lærte ungene å svømme.

Bortover langs Verksgata gikk vi, mot sjøsiden var det mange sjøhus som hadde ramper mot gata. Husene lå helt til sjøen for det var ikke utfylt ennå. Båtene la helt inntil og losset sin last inn i de forskjellige sjøhusene. Stavanger kommune hadde et område der hvor de tidligere hadde et tårn, som brannfolkene kunne få øve seg i å klatre opp og til å tørke brannslangene i etter bruk. Utfor Skrettings bygg var det en lang lasterampe. De forhandlet med korn, mel, kraftfor og frø til og fra bøndene i fylket.  Det var kjekt å gå oppå der og holde pappa i hånda da vi hoppet ned. Deretter kom trelastfirmaet Øgreid. De hadde lageret sitt på Engøy og bord og planker kom derfra og ble lagret til det ble solgt videre til husbyggere og andre. Tungvint, først ble materialene skåret og høvlet til på Engøy, så i båten, inn i sjøhuset før de ble lastet på biler som kjørte til byggeplassene. Pappa var litt opptatt av det for han hadde lastebil og drev transport, så det var ikke få lass han kjørte derfra.

 Vi hoppet fra helle til helle på det smale fortauet, eller hinket i vei, en fot i gata og en på fortauet. Det var ikke mye trafikk på en søndagsformiddag, så vi tenkte ikke på biler. Heldigvis så hadde pappa en engels tålmodighet der vi tutlet ivei. Alltid skulle han fortelle og ofte gikk det inn det ene øret og ut det andre. Men det var jo fascinerende å høre om hvordan de laget smør – eller det var jo helst margarin og om bøkkerne som laget kar til smøret. Han kunne kunsten å få liv i historiene. Vi fikk høre om en morfar som var bøkker – men han var jo død allerede da mamma var liten så det sa oss ikke mye. Da vi kom til Botne og Forsands sjøhus stoppet han alltid opp. På utsiden la sandfartøyene til. Fra båten ble sand og grus lastet i tønner som de heiste opp. Sanden ble fylt i trillebårer og tippet i forskjellige båser etter kvalitet. Pappa kom ofte med lastebilen og fikk et lass sand som ble spadd opp igjen og tippet på lastebilen. Det var mange som fikk vonde rygger av den jobben.

Mellom    — var det et åpent stykke der var det trafostasjon med en pissoar. Der luktet det ikke godt. Det var jo bare mannfolka som brukte det toalettet. Mamma sa alltid at jeg og Else hadde tisset i de fleste smauene, når vi var på bytur.            Jeg likte så godt å se på småbåtene som lå i den lille båthavnen rett foran Margarinsentralen. Det var rekkverk av jernstenger og kuler på toppen av støttene.  Den lå ved enden av Langgata og ungene som rant på kjelke der risikerte å renne rett uti. Nå var vi kommet til fiskepiren. Her la Viervåg og Riskafjord til når den kom fra Hommersand. Da sang vi «Riskafjord kom seilande fra Hommersand te byn – å for et syn i toppen satt hu Lisa å strydde havragryn – å for et syn neri byn. 


            Jeg glemmer ikke en vinterkveld vi gikk tur. Det var kaldt og rusket, langs hele fiskepiren lå det fiskebåter og losset sild. Lastebilene sto i kø og fikk heist sild opp i kasser. Onkel var og på jobb. Han hadde en finnlandshette på seg for det var så kaldt. Mannfolka slo floke i ett sett for å holde varmen. Det var mange tilskuere på kaien og mange sikret seg sild for noen kroner. De tredde de på en bøylestreng og bar hjem. Det var billig middag for flere dager.  Jeg husker ennå den kvelden med mye lys, liv og røre og en god stemning. Nå ble det arbeid i hermetikken igjen. Jeg fortalte om det på skolen dagen etterpå. Frøken ville ikke tro meg for det var ingen som arbeidet med slikt på en søndag. Da syntes jeg hun var dum. Hun måtte vel forstå at silda måtte til fabrikkene så fort som råd, slik at det var klart til arbeidsdagen startet på mandagen. Det viser at det var litt klasseforskjell på en lærerinne og vanlige arbeidsfolk.

Bekhuset hadde en egen sjarm, vi stoppet alltid å så på det der det lå litt utfra land på en liten holme. I en bok vi hadde var det bilde av båter som lå der og ble kjølhalt og smurte inn med bek. De torde ikke varme opp beken/tjæra som de brukte til å smøre inn båtene med, tett ved land i tilfelle det skulle ta fyr og brenne ned sjøhusene. Dessuten syntes vi det var litt langt fra land og var litt stolte av vår tante Svenny som fortalte at i ungdommen så svømte hun dit ut. Det var en trafostasjon på Fiskepiren. Den var også gulmalt som de andre jeg kan huske. Rundt trafoen hadde hestekjørerne sin plass. Hestene sto der med kjerra klar og mulepose med noe godt i og ventet på oppdrag. Det var fem kjørere som holdt til der til litt innpå 1960tallet.

Det var — se en bok — Her ble satt opp en statue av en fisker, den var hugget av –. Pappa snakket om en kunstner fra Myllehauen som het Stinius Fredriksen ble en velkjent steinhogger.  Stinius, jeg smakte på navnet og syntes det var rart, han burde vel het Steinius siden han hogde i stein. Jeg så alltid for meg en mann som sto og hogde og hogde i det uendelige akkurat som i eventyrene. —

Jeg kan ikke huske det, men det ble solgt fersk fisk på Fiskapiren tidligere. John Dahle hadde skipshandel i et stort sjøhus. De kunne levere alt som trengtes til større og mindre båter av utstyr og proviant. Ennå står bygget der med sine to flotte inngangsdører, men nå er det helst aviser, blader, kaffe og varme pølser som selges til reisende med ferjer. 1 Mai tenk en avis som aldri kom ut på 1. Mai ennå det var navnet des. Ja det var mye å lure på. Severin Halvorsen, navnet og minnene om den mannen og butikken sitter klistret for mitt indre øye. Mamma skulle alltid innom der og handle. Han og kona var to «gamle» folk syntes jeg, de var begge trillrunde og utrolig blide. Butikken bugnet av stoffer, sengtøy, dyner og puter. Her fikk en kjøpt lakenstaut, bleiestoff og diverse annet rimelig utstyr. Det var så trangt at de kunne nesten ikke bevege seg, de måtte ut på bakrommet for å snu. Alle barn som kom inn fikk et lite lommetørkle med motiv på. Selv da jeg giftet meg kjøpte jeg en del utstyr og ikke minst stoff til bleier. Det var rett før en ble vant med papirbleier.

Ved siden av lå Knudsen & Rage, de hadde mye verktøy, maling, tapet, gulvbelegg og blant annet kjøkkenutstyr.  Den slags butikker ble ofte kalt isenkram  På andre siden av gata var Gunvaldsen, han hadde tørrfisk, salt og spekesild, bøkling og annen fisk – der måtte en gå ned to – tre trinn til hans kjellerlokale. Det luktet spesielt der inne. Den samme lukta var det hos Gundersen på torvet. Senere ble huset jekket opp slik at første etasje var rett inn fra fortauet. I dag er det Piren pub i de lokalene.

Issen – hvem kjenner vel ikke han – Mamma handlet helst hos konkurrenten Tore Idse som lå litt lenger innover Verksgata. Det var kjekt å være med inn der for som regel stakk de til meg litt påleggsskalker. Mamma pekte – det stykke, de kotelettene, ikke for mye fett – ja det ville hun ha. Jeg kunne jo bli litt flau av og til. Men pappa likte å fortelle in ISSEN – en gang sto det i avisen at en fisk som hadde vært frosset, sprelte og livnet opp igjen de den ble tint. Dermed kom det bilde i avisen. Issen ville fryse inn en levende ku og se om hun livnet til etterpå. Da ble det rabalder. Folk raste, de ringte avisene, og Issen selv fikk mye kjeft. Men det ingen forsto at det var årets APRILSPØK. Det gikk lang tid før alle tilga han det, for ikke alle fikk med seg at det var en spøk.

Vi rundet hjørnet og gikk mot Bagarbryggå. Der lå Omengs kafe i annen etasje. Det hendte i blant at vi spiste middag der en ukedag. Her var det yrende liv av folk fra hele Ryfylke som var på bytur og ville ha et rimelig godt måltid. Kjøttkakene var gode. Det var noen fjordabåter som la inntil der og losset varer, ikke minst var det melk til Omengs meieri som lå ved kaien. I området Verksgata Bagerbrygga var det ikke mindre enn 3 butikker med navn Dale. Det var Sjur Dale i Verksgata 7, John Dahle i Verksgata 14a og Ole Dahle i Skeiehuset.

Pappa småsang alltid på «Arm i arm på Bagarbryggå – «men jeg fikk aldri tak i hele sangen. Jorenholmen bad var en stor bygning, jeg var ikke sikker på hva den inneholdt, for her var ikke vinduer og ikke svømmebasseng. Som tenåring benyttet jeg ofte dusjene der for i vårt hus hadde vi ikke bad. Det var mange i østre bydel som nyttet det badet. Ofte stoppet vi ved Aftenbladet, jeg likte å se på pressen som trykket avisa og pappa leste dagens utgave som var i glassmontere.

Pappa ville gå langs kaien og var opptatt av byens største trehus Skeiehuset. Der var det så mange forskjellige butikker og lager at jeg vet ikke alt. Noen solgt egg og smør, andre solgt vilt, det hendte at det hang nyskutte alker på veggen utfor Verviks vilthandel.Vegg i vegg lå fryseriet der Issen ville fryse inn kua. Inne var det svære nettingvegger – bur, Der kunne folk få leie seg en boks og ha kjøtt i, hvis en fikk kjøpe i stort. Det var kaldt, halvmørkt og litt skummelt å være med mamma inne der, når hun skulle hente søndagsmiddag. Pappa var ofte innom og hentet isblokker. Vi hadde ikke kjøleskap, men pappa laget en firkantet godt isolert kasse med lokk. I bunnen var det en sinkkasse som passet akkurat til to isblokker. Oppå blokkene var det en rist. Dermed hadde vi kald melk og avkjølt mat. Når de var tinte i løpet av uka ble vannet øst opp, da fikk vi nye.

Selv på sommeren når vi var på hytta i Bjørheimsbygd, hadde pappa med en isblokk bak på sykkelen. Når det var varmt ville vi jo helst hogge den opp og suge på isklumper.  Ytterst på Jorenholmen bygde Jøsenfjord rutelag et åttekantet ekspedisjons bygg hvor en tok imot varer fra bygdene og leverte varer som båtene skulle ha med. Årdalsfjord var «vår» båt, den fulgte vi hver lørdag og søndag da vi skulle i hytta. Mannskapet i den båten ytte alltid god hjelp. Hver gang vi dro, passet styrmannen på at mamma fikk sitte på de første benkene innenfor døra. Var der opptatt, ryddet han plass. Mamma hadde leddgikt og vondt for å gå og stå for mye. Vi skulle jo av på Tau som var første stopp, det var greit for henne. Vi andre fikk finne oss plass der vi kunne.

Pappa sto som regel framme under bakken og pratet med folk. Jeg må ha vært nokså rolig av meg. Jeg pleide å klatre opp leideren og sette meg helt framme og se på baugen der den fosset fram og laget spor i sjøen. Merkelig nok kjeftet aldri skipperen som hadde full kontroll på meg fra brua, så jeg fikk lov å sitte der.Hver sommer da vi flyttet inn i hytta for 7-8 uker måtte vi jo ha katten/kattene med. Den ble mot sin vilje puttet i en eske eller en torvtaske. Den prøvde alltid å presse seg ut, og en gang klarte den det. Det var ikke lett å fange den inn igjen. Katten var skremt og jeg for etter den over hele båten, ut på dekk opp i øvre salongen, der klarte jeg endelig å fange den inn før vi kom til Tau. Det ble mye styr, og jeg pinnholdt på den samme hvor mye den klorte. Det hendte den presset seg ut på bussen også, men det var jo greit nok. Vi var de første som skulle av, så der hoppet han av selv.

Vi fulgt alltid Årdalsbussen og der også fikk mamma sitte lengst framme. Jeg pleide å bli bilsyk, og sjåføren var ikke blid da jeg spydde før bussen nesten forlot kaien. Han måtte inn i forbruken og få bøtte og vann, og vasket ut så de ikke skulle sitte i den lukta hele turen. Det hendt at onkel var kvikk, når han så hva som kom. En gang spydde jeg i sixpensen hans. Når det gjelder god hjelp var bussjåførene utrolige. En sommer ville mamma en tur til byen midt i uka. Vi stoppet bussen, og da vi kom til Tau skulle mamma betale, men oppdaget at hun hadde glemt pengetaska. Det var ikke noe problem, betal neste gang. Men skrekk og vi skulle jo ta båten også. Der kom den – det var Jøsenfjord og ikke Årdalsfjord. Vi ville nok fått reist med Årdalsfjord og betalt senere, men vi kjente ikke mannskapet på Jøsenfjord. Ikke noe problem, sa bussjåføren, du kan få låne penger av meg. Mamma var flau men svært glad.

En sen våt og rusket høstdag vi skulle hjem fra hytta. Årdalsfjord kom, båten var fullstappet med folk og det var ikke en sitteplass å oppdrive. Styrmannen så på mamma, nei hun kunne ikke sitte ute under bakken i det været. Kom sa han og loste oss ned en bratt leider og inn i hans private lugar. Jeg var ikke så gammel men kan ikke glemme det. Det var jo grunnen for at vi ikke ville reise med DSDs båter siden vi var vant med den servicen.

Pappa ville se på båtene og jeg ville se i vinduet til Hustvedt i Østervåg. Lekebutikk – drømmer – alle unger stoppet der. Hver jul hadde de et elektrisk tog som gikk rundt og rundt og rundt. Vi ble aldri leie av å se på. Tenk å ha et slikt i stua. Pappa sa at da kunne det gå rundt om, under border og stoler, det kunne frakte flasker, glass med øl og med mye annet godt. Jo, mannfolka så også hva toget kunne brukes til. På hjørnet til Breigata lå en spesiell Jakob Olsen kolonialhandel men de forhandlet også dynamitt – Jeg trodde jo at de hadde det i butikken, men det lå nok ikke utstilt. Senere viste han oss at dynamitten ble oppbevart på et skjær/holme ute i fjorden nær Steinsøya.

Av og til gikk vi opp til Valbergtårnet og lekte på kanonene, speidet etter farlige seilskuter og fyrte av. Fantasien levde. Det var lange og mange trapper opp i tårnet. Her kunne vi se vidt omkring med kikkerten og studere merkene i vinduspostene som viste hva vi så på. Pappa fikk meg til å tro jeg jeg kunne se hytta vår ikke langt fra Regnaknuten. Han fortalte om de som satt vakt der og passet på om det var brann i byen, og om Egners Tobias i Tårnet som var tuftet på de vokterne.  Vel nede lot pappa som han bar på en stor stav. «Klokken er slagen 11 og ute er det regn og storm»–

Enkelte søndager gikk hele familien på kafeen Inter i Kirkegata og spiste middag. Det var litt spennende og kjedelig. Vi måtte sitte fint og oppføre oss bra. Pappa fikk øl til maten, mens vi fikk brus å drikke. Rommet var alltid fylt med røyk – det reagerte vi ikke på for både mamma og pappa røykte. Det som fasinerte meg mest, var at det satt en mann og spilte på piano mens vi spiste. Etterpå gikk vi til torvet og tok bussen hjem. Andre ganger gikk vi turer i parken, innom domkirken. Det var høytidelig og litt skummelt å gå der inne med de store søylene og å se på prekestolen. Pappa hadde jo ofte fortalt sagnet om Gygrå i Taurafjedlet som ville knuse kirken. I parken var vi alltid innom pavliongen. Vi var jo litt krye av den, for vår farfar som var svensk rallar hadde visstnok vært med på byggingen. Erter til duene og mat til endene hadde vi med. Det var litt skremmende og rart da duene kom flaksende og satte seg på armene våre for å få mat. Else ville alltid balanser på de lave gjerdene langs stiene i parken. Jeg måtte holde pappa i hånda for ikke å falle.

Så bar det opp til museet. Det var fast «hver» søndag. Den store høye døra som selv troll kunne gå inn møtte oss på toppen av granitt trappa, rekkverket med de store kulene ga meg kriblinger. Inne var det litt høytidelig, gammeldags og høyt under taket. «Ikke ta på glasset» sto det på alle montere. Hvordan skulle unger som ville se og helst ta i fugler og dyr la være å kladde de til. Vi gikk hele runden, av og til stoppet vi, men noe var så kjedelig at det ville vi ikke se på. Men pappa stoppet alltid for fuglene, der var svære ørner og ikke minst verdens minste fugler. Kolibri de som brukte vingene så fort at en ikke kunne se de, dessuten hadde de så vakre farger.

Bjørnen som ble drept i Lysefjorden var litt skummel. Det var jo ikke sååå lenge siden den ble tatt. Vi hørte at kjøttet ble servert en konge på besøk i Stavanger, men ikke vet jeg om det var sant. Isbjørnen sto bak et tau. Det hindret ikke ungene i å klappe den, så etter hvert så den helst miserabel ut. Det var også andre dyr som ikke var «innesperret» i montere. Det likte jeg, for da kunne vi ta på de. Det var skummelt å gå ned i kjellertrappen ned var bred og blankslitt av alle føttene som gikk der. Det luktet gammelt og kvalmt der nede. Her var et stort hvalskjelett og andre knokler. En stor kongekrabbe var i glassmonter, den fasinerte meg. Veltepetter enhjuls sykkelen fasinerte oss der den sto. Så var det opp på loftet, der var det mange båtmodeller og et stort ror, natthus til kompasset.

Modellen av Vistehålå måtte vi alltid se, der var et skjelett av en ung gutt. «pappa hva tid skal vi dra og se på Vistehålå».Jo, pappa lovte det og flere ganger kjørte vi ut dit. Da hendte det at vi unger og andre familiemedlemmer satt bak på lasteplanen. Mødrene hadde smurt stor nistepakke med kaffe og saft til oss, herlige minner. Det hadde ikke gått i dag at noen kunne sitte på lasteplanen og dra på tur.
Ullandhaugtårnet. Ja, det ble bygd rundt -1963, men før det var det den gamle Haraldsborgen som sto der, men 16 store steiner omkring som var til minne om småkongene som deltok i slaget om Hafrsfjord. De steinene kjente jeg godt til. De ble lagret på kommunens tomt I Støperigata, nabo området til der jeg vokste opp. Vi klatret og lekte ofte på de steinen og lurte på hva motivene forestilte. Jeg husker at jeg var med pappa der opp før den gamle borgen ble revet. I bakken fra haugen, ble det bygd et skihopp i 1939. Det var ikke mange ganger det var snø nok til å arrangere hopp. Men hoppet ble stående i mange år. En sommerdag var Else og jeg med dit og klatret opp og så utover. Billlllde———- Vi har ikke bilde av hoppet, men der vi står og ser utover. Pappa hadde visstnok vært på rennet og sett på.

Det er på grunn av at pappa alltid var på farten rundt i byen med lastebilen, at han kjente gater og veier som sin egen bukselomme. Dessuten fortalte han, av og til tror jeg at jeg har opplevd mye av det gamle. Hans engasjement har gjort at jeg selv har blitt interessert i byens historie. Før jeg begynte på skolen var jeg ofte med han i lastebilen. Det var spennende da han kom og hentet meg så jeg kunne få bli med til Hundvåg. Tenk vi tok bilferje, Trippen eller Majoren. Stor stas. En annen gang var vi på Tjensvoll og levert mais til en bonde. Jeg fikk mye mais å tygge på, men de var ikke gode.

Vi dro ofte til Rygg. Der var min mor vokst opp og familien hadde ennå det gamle huset. Det er ikke mye jeg husker derfra, for det ble solgt så tidlig, men minner om sommer og mye unger lever ennå. Mamma var som regel hjemme, hun stelte hus og laget mat som de fleste husmødre. Da leddgikta satte inn slet hun, det var ikke lett og reise seg fra senga eller sofaen. Vi måtte tidlig hjelpe. Jeg var ca 3 år da hun ble syk. Jeg pleide tidlig å hjelpe henne å få på strømpene, etter hvert, smurte jeg skiver for henne. Det var stas med brødskjærer, for hun ville ikke vi skulle bruke brødkniven og skjære opp brødet. Vi var for små.

Strikke og brodere klarte hun ikke, men sy klær kunne hun. Mamma sydde nesten alle klærne våre. Symaskinen sto alltid på spisebordet, tøyer og knappenåler var en naturlig del av vår oppvekst. Jeg fikk tidlig sy dukkeklær og bruke maskinen. I mange år fikk jeg høre om at jeg sydde kåpe og støvletter til en liten dukke som var cirka 10 cm stor. Vi kalte de for badedukker – tror jeg.  Da var jeg vel 5-6 år. Det var alltid små stoffrester jeg kunne bruke. Selv om mamma var vond til beins, så ville hun en tur til byen om lørdagene. Da var det på med finkåpa og hatten, med meg i hånden gikk vi til mormor, eller Mor som vi kalte henne, som bodde på Myllehaugen. Mamma og tante Svenny gikk Pedersgata og traff mye folk og handlet det de skulle. Jeg ble latt igjen hos mormor. Hysj vær stille, ikke forstyrr de andre i huset. Det var ikke leker hos henne, men i den nederste kjøkkenskuffen var det mange redskaper jeg kunne leke med. Det var jo ikke så langt å gå til Mor og jeg var vant med veien. En gang sendte mamma meg ut for å leke mens hun gjorde seg klar. Tror dere ikke at hun glemte meg, så etter en stund lurte jeg på hvor hun var, «ikke hjemme» så jeg ruslet alene ned til Mor.  

Hun var tålig, sa lite så minnene om henne er nokså diffuse. Men en ting kunne hun, det var å steike lapper. Ummm.I alle år slet mamma seg til byturen på lørdagene, hun ville ikke ta bussen hjem, for hun brukte så lang tid å komme seg av bussen og det syntes hun var flaut. På skrå over henne hadde bestemor en liten kolonial og melkeutsalg. Den overtok min onkel, og når jeg var der fikk jeg ofte sitte på bakrommet. Der lå det alltid 2-3 katter og en hund under bordet. Hunden het Stella og var en flott Lassie. Den og kattene var gode venner. Onkel Trygve hadde all verdens tålmodighet. Han lærte katte å hoppe «moksis» han holdt armene foran seg og knyttet nevene, så hoppet kattene over. Ved siden av døren til bakgården laget han en liten pedal så når Stella trykke på den, så ringte en liten klokke når hun ville ut eller inn. En gang gikk hun bort og ringte, for så å legge seg under bordet igjen. Da var det en av kattene som stilte seg ved døra og ville ut. Trygve likte å trylle litt, og så hadde han noen  treklosser en tok fra hverandre. Alle ville prøve å sette de sammen igjen når vi var i selskap. Jeg klødde i fingrene og nøt når jeg fikk prøve. ( da jeg ble voksen kjøpte jeg meg slike selv)

Når vi gikk hjem fra juleselskap satt jeg på skuldrene til pappa og holdt på å sovne, «au du klybe meg i aua» sa jeg. Det fikk jeg høre i mange år.
Merkelig nok så ble mamma mye bedre av gikta da jeg var i 10 års alderen. Da viile hun arbeide. Hun fikk jobb på Bjelland hermetikkfabrikk ved Badedammen. På Mølleren. Her var jobbet hun med å tre brisling, legge eller annet arbeid. Tante Svenny jobbet også der. Da mamma ble gravid med min yngste søster Wenche fikk hun lettere jobb og var i pakkingen. På den tid var jo jeg blitt stor. Jeg syklet til skolen hver dag, så var det ned til mamma og få beskjed om hva jeg skulle handle. Jeg kjøpte inn til middag, melk og brød, så bar det hjem og gjøre klar potetene og grønnsakene. Else som var 4 år eldre enn meg gikk på realskolen og hadde så mye lekser så hun lurte seg unna når hun kunne.
Det er utrolig så mange minner som dukker opp når setter seg til å skrive. Jeg skal se om jeg finner bilder som passer.