Utedo, uthus og vedskjul

I bakgårdene hadde de fleste en viktig bygning. Her lå ”utedoen”.

           Utedoen hadde en kumme til å samle opp alt det menneskene la fra seg. Bygget var som regel enkelt. En dør til et lite rom med en sittebenk. De fleste hadde to hull i benken. Ett stort – beregnet på store rumper, og et mindre hull for barn. Det var et løst lokk med en knott i som en la over hullene, når en tok det vekk så en rett ned i kummen, og stanken var ikke behagelig. Sommerdager var det møteplass for strøkets utallig fluer. Som regel måtte mødrene følge barna på do til de ble så store at de kunne greie seg selv.

Å springe ut på do om natten når det var regn og ruskevær var en kald fornøyelse. Mange fælte og var redde i mørket. Derfor hadde de fleste en nattpotte – eller bøtte med lokk som de gjorde sitt fornødne i. Så måtte kvinnene tømme den i do neste morgen.

Folk brukte aviser og gamle blader som toalettpapir, hvis de hadde. Bladene var gode å ha til å lese i, hvis en ble sittende lenge.

Hvis det var flere familier – leiligheter i huset, ble utedoen ofte bygd slik at hver etasje fikk sitt do, med egen dør. Da var det bare en tynn skillevegg mellom rommene og en dobenk på hver side av veggen. Alt avfallet gikk i samme kum, og en var aldri i tvil om det satt folk på den andre siden og hva de gjorde. De som stakk hodet ned i hullet kunne se rumpa på naboen, der han satt på sin side.

Denne type toaletter var i vanlig bruk til en stund innpå 1950tallet.

Rundt 1870 ble byens vannverk bygd ut, og folk fikk innlagt vann. Det tok sin tid, for samtidig som en fikk vann, måtte det legges kloakkledninger. De var kun beregnet på avløpsvann fra vask og skyllekummer, ikke fra vannklosetter.

Vannklosetter var kjent allerede fra 1770, men de kom sent til Stavanger. I 1913 fantes det kun 500 i hele byen. Det er lite trolig at der var noen i Pedersgata. Det var helst nye hus som fikk vannklosett. I 1928 klaget folk til Aftenbladet at det stadig var graving av grøfter til kloakkrør i gatene. Inntil krigsutbruddet i 1940 måtte ennå ¼ av befolkningen utedo.

En del hus hadde en bakgang – et tilbygg fra øverste etasje og ned til kjelleren. Fra kjøkkenet kunne en gå rett ut i gangen og ta trappen ned til kjelleren. I hver etasje var det et lite toalettrom i bakgangen. Før vannklosettenes tid var det doet. Fra benken gikk det et vidt rør – stryde – ned til kummen.

Tegning av Else Theiss 2009

Tømming.

Disse do-kummene måtte tømmes en gang iblant. Da trådte ”nattmennene – dokjørerne – dasskjørerne” til. Stort sett tømte de kaggene på kveldene og nettene. Det var mange bønder omkring byen som hadde bruk for gjødsel. De kom med hest og ”hevdakjerre”. Kjerra hadde høye karmer og lokk. På en lang stang hadde de en hov – bøtte. Med den øste de opp innholdet, sakte men sikkert. Så sant ungene fikk anledning til det så krydde de rundt og glante. Det var både spennende og ekkelt å se på. Stanken skremte alle husmødrene inn, de lukket vinduer, og sørget for at klesvasken var tatt inn. Det var ikke lett å holde ungene innendørs.

Når endelig bonden var ferdig og dro av gårde, rant det som regel væske fra kjerra. En kunne følge sporet og lukta etter han lang vei. Da jeg vokste opp på 1950tallet trodde jeg do kjøreren skulle bruke gjødsla i hagen sin, slik vi gjorde på hytta. ”Han må ha en stor hage”, sa jeg og alle lo av meg.

På den tiden var det ikke så mange igjen av den yrkesgruppen, og de tømte innholdet i kjerra på bossplassen på Dreyersholmen innved Lervig og andre plasser. Organisert renovasjon kom ikke i gang før etter 1880.

           I tillegg var det vanlig med ”sydrespann”. Det var til matavfall, så som fiskeslo, potetskrell og annet. Det var mange som stokk til og hylte når rottene hoppet ut av spannet når lokket ble tatt av. Det var faste bønder som kom en gang i uken og hentet sydrene, det ble for til grisene.

Klesvask

Uthusene bestod ikke bare av utedo. De hadde som regel flere rom. Hvis huset ikke hadde kjeller så måtte de bruke uthuset som vaskekjeller. Det var vanlig med en vedfyrt gryte som de kokte klærne i. Hele rommet ble fylt med damp. Kvinnene rørte i klesgryten og fyrte i timevis. Det var en heldagsjobb å vaske klær. Etter hvert som hvitvasken hadde kokt seg ferdig, løftet de den over i en stamp og begynte å skrubbe den på vaskebrettet. Imens ble nye klær kokt, hverdagstøy og arbeidsklær. Tøyet skulle skylles og det ble gjort i kaldt vann, en løftet det opp og ned i stampen hang de over en krakk og lot vannet renne av før en skylte tøyet i nytt vann. Minst tre skyllevann var regelen. Når endelig alt var vasket, skyllet og hadde rent av seg, vridde en klærne så godt som en kunne. Deretter ble de hengt opp på snorer i bakgården. De som hadde et halvtak hang klærne under det, i skjul for regn. Når duker og laken var tørre ble de rullet glatte og fine på klesrullen. I mange kjellere var det ruller. Som regel måtte barna være med å sveive på klesrullen. Det husker jeg godt, for det var en jobb jeg alltid prøvde å vri meg unna.

På vaskedager, hvor rommet var varmt og luften tett av fuktighet, var det mange som varmet vann og fylte i stampen slik at ungene fikk seg et bad. Eller så fyrte en opp og varmet vann til helgens bad.

Enkelte var så fattige at de ikke hadde andre klær enn det de gikk og sto i.

En sann historie er om en enslig kar som var så full at han gjorde på seg. Da tok naboen av ham buksa, la den på kjellergolvet. Så skurte han både buksa og rumpa med piassavakosten. Mannen måtte ligge til sengs til buksa var tørr.

Uthus.

Vedhus – verksted – hønshus og utedo. Uthuset hadde mange funksjoner. Alle fyrte i ovnen med ved, kull eller koks. Hver hadde sin del av uthuset til oppbevaring av brenne. Å hogge ved var mannens arbeid. Her kunne mannfolkene samle seg til en prat. Mange skjulte drikkevarene sine under kullhaugen eller et annet sted. Her kunne de drikke i fred. Det er en kjent sak at det var stort alkoholforbruk blant arbeidsfolk, og ikke minst i østre bydel.

Hvis uthuset var stort kunne det inneholde et lite verksted, her kunne en produsere ting for salg. Noen hadde høns i bakgården så de holdt seg med egg, enkelte andre hadde en gris de slaktet til jul.

Hester fantes det også en del av i byen. I folketellingene ser en at enkelte hadde egen hest. Så innimellom bolighusene var der en og annen stall i bakgården.

Har du noe å tilføye eller som må rettes. Send melding via Facebook til Lisa Thelin Knutsen https://www.facebook.com/lisa.t.knutsen/,
eller på mail til lisatk@lyse.net