Lygtetændernes gang.
Før Stavanger fikk gadebelysning i 1866 måtte folk ha lykt med seg når de var på farten i mørket høst og vinterstid. Det var bare få lykter som ble tent. De hang nær bryggekanten for at folk ikke skulle gå på sjøen. det var mange klager blant byens befolkning. Stavanger Gasskompani startet i 1865 og tilbød kommunen at en kunne legge opp gassrør blant annet til gadebelyning. De startet med å sette opp 150 lykter. Lyktene måtte tennes for hånd ved mørkets frembrudd og slokkes om morgenen. Kommunen ansatte folk som fikk sine spesielle ruter.
Byen var delt opp i 6 ruter i 1884.
1/2 time Thorkild Thorkildsen- sentrum
35 m Halvar Villassen gikk Strandgaten
¾ t Tønnes Tobiassen – gikk Kleiva
¾ t Jørgen Gundersen— gikk på storhaug
35 m Knud Thorkildsen – gikk Ladegård
35 m Peder Olsen gikk Pedersgaten
En rute gikk langs Øvre og Nedre Strandgate.
Den røde ruten gikk fra Nygaten rundt på Jorenholmen, Verksgt, opp i smugene ved ABC kvartalet, langs Verksgaten inn Banegaten, via Strømsteien til Møllehaugen og Pedersgaten tilbake.
Den ruten som er markert med brunt gikk i Hospitalgaten opp til Petrikirken, Bergelandsgaten med en avstikker mot kvartalet rundt Smedgaten, videre ut til Bredbakken, Waisenhusgaten, til Kongsteinsgaten, opp til Hetlandskirken, ned igjen til Waisenhusgaten og via smågater ned til Nytorvet, for deretter å ta Vinkelgaten, Pedersgaten og Blåsenborg.
I sentrum ble Søregaden, Østervåg, Holmen, Skansen, Sølvberget og Kirkegaten opplyst.
Ruten som er markert med mørk grønn gikk opp Kleiva litt på kryss og tvers, sørover Løkkeveien, opp Eiganesveien mot Ledaal, nordover Løkkeveien til Stokkaveien for så å svinge sørover igjen langs Møllegaten.
En rute gikk fra torvet langs Bredevannet og Kongsgaten til Ladegård omtrent der brannstasjonen ligger i dag. Tilbake rundt med teateret opp mot Løkkeveien for så å følge Musegaten tilbake til torvet
Før i tiå, før 1865 var det ingen form for gatebelysning i byen. Folk måtte stavre seg fram så godt de kunne. Byens fornemme personer fikk en ”lyktemann” til å bære et lys og vise de vei, når mørket falt på. Det var de færreste som hadde anledning til slikt. Rundt 1837 var det noen skatteborgere som foreslo at de ønsket ”offentlig belysning”. Om ikke så i hvert fall på de to ”sprøitehus” på Fisketorvet og ved Kirkegaarden. Myndighetene diskuterte både lenge og vel, men syntes ikke det var nødvendig, for brannfolkene måtte jo ha lykt med når de skulle rykke ut allikevel. Dessuten ville lyktene være brannfarlige i stormfulle netter.
”Først i 1865 lot det til å bli en forandring til det bedre når det gjaldt gatebelysningen. Dette året ble nemlig det nye gassverket ovenfor Sandvigen anlagt. Dette forpliktet seg til ”med gas ledet gjennom rør, at belyse Stadens gader og offentlige pladser, ligesom enhver offentlig og privat bygning, for hvilken saadan belysning attraaes”. Ikke nok med det, Verkets direktør – Oluf Phil – måtte også gå med på å sørge for at det i gader hvor ikke gasrør nedlegges skal disse belyses ved hjelp av olje.”
Skriver Godtfrd Borghammer i sin bok —
Snart kom der gasslykter på det ene hjørne etter det andre, og byen ble strålende opplyst. Hele 185 lykter fantes det i 1875. Til å begynne med dreide det seg om åpne bluss, senere fikk en de såkalte ”Auerbrennere” som ga et klarere lys.
Lygtetennerne rykket ut ved mørkets frembrudd, med håndlykt og stige på rygge. De gikk fra lykt til lykt i sin faste rute og tente lys for byens borgere. Om morgenen måtte de ta samme runden og slukke lyktene igjen.
Byen fikk eget elektrisitetsverk i 1909 og litt etter hvert ble det lyspærer som opplyste gater og streder. I 1931 var det 2000 elektriske lamper i gatene våre.
