Johanna Olsen, enke med fire barn måtte slite for å fø seg og barna.
MORMOR – EN AV DAGLIGLIVETS SLITERE
Min mormor, Johanna var født i 1883 på Rygg i Randaberg og døde i 1960 i Stavanger 77 år gammel.
Tidlig flyttet hun til "byen" og fikk seg jobb i hermetikken. Hun ble i 1911 gift med bødker Sven Olsen som kom hit fra bergenskanten.
Til sammen fikk de 4 døtre. De bosatte seg i Godalen, nær Svens foreldre. Sven måtte på nøytralitetsvakt ved svenskegrensen i 1918.
Han kom syk hjem og hadde fått "Spanskå".
Johanna var gravid, hun hanglet selv også. Da fødselen nærmet seg ble Sven flyttet til sine foreldre på grunn av smittefaren. Yngste datteren ble født i begynnelsen av november, og fem dager senere døde faren 34 år gammel. Hun ble kalt Svenny etter faren, de fikk aldri se hverandre.
Der satt – lå Johanna igjen som enke i en alder av 35 år med fire barn å forsørge.
Hun tok barna med seg og flyttet hjem til moren på Rygg. Johanna var et arbeidsjern, hun arbeidet sent og tidlig. Hun vasket for folk rundt på gårdene, kokte i brylluper og begravelser, tidlig måtte ungene være med mora og hjelpe. Spesielt fikk de ta et tak når bøndene trengte folk til å ta opp poteter og gulrøtter.
Johannas barndomshjem på Rygg
Johanna var flink med håndarbeide og det var ikke få utstyrkister hun fylte for bygdas gifteferdige døtre. Bøndene satte pris på henne, og de fikk jevnt melk og andre matvarer som almisser. Min tante fortalte ofte om hvor forsmedelig det var å gå og hente melk hos en snill bonde. Hver dag måtte hun inn i stua, da holdt de en liten andakt, så måtte hun takke pent i hånden. Det var ikke bare, bare å være fattig.
Inntektene var små og uberegnelig, derfor var Johanna glad da hun fikk vaskejobb på handelslaget.
Straks etter skolen måtte døtrene ta tjeneste hos bøndene, det var ikke lett å flytte hjemmefra som 14 åringer, og vanskelig for moren å sende dem fra seg.
bak: Signe, Gerd og Solveig, Svenny nede til høyre. De andre barna er søskenbarn.
Men da mor til Johanna døde orket hun ikke å bo på Rygg lenger, og tok de ro yngste skolepliktige barna med til byen. Der fikk hun jobb i hermetikken. De bodde i det ene "hullet" etter det andre. Svenny fortalte at da de bodde i en kjellerleilighet innmed Varden, ble den oversvømt av vann, og hun glemte aldri synet av "nattpotten" som kom seilende fram fra sitt gjemmested under sengen. Døtrene var til stadighet plaget av sykdom, forkjølelse og bronkitt var hverdagskost.
Johanna slet i hermetikken som var sesongbetont, men hun holdt fortsatt på vaskejobben på Randaberg i mange år. En dag i uken gikk hun fram og tilbake for å vaske.
Buss hadde hun som regel ikke råd til. Eldste datteren tjente på en gård på Revheim. Der ble hun syk, vann i kneet, så hun klarte ikke å jobbe. Hjem til mor, ja hun gikk selvfølgelig med vond fot. De ørene og kronene barna skaffet gikk inn i familiens hushold.
Johanna jobbet hos Bjelland på "Mølleren" der hadde de l l /2 times matpause. Da gikk hun en til to dager i uken opp til Nymansveien og vasket i en butikk.
Det var et daglig slit å få endene til å møtes. De flyttet til stadighet, men stort sett i området rundt "Myllehaugen".
Etter som døtrene vokste til måtte de få seg jobber.
Datteren Gerd fikk jobb på "Blikktrykkeriet" og det var stas. Fast inntekt nesten hele året. Enkelte år var det lite arbeid i hermetikken og da slet alle med å skaffe seg det de trengte.
Min mor kan ikke glemme da en venninne beklaget seg over at faren var arbeidsledig. Han var formann i hermetikken og hadde som regel arbeid selv om det var lite å gjøre. "Ja, men tenk på na mor då, hu har heller ikke någe arbeid", sa min mor.
"Phø, det gjør vel ikkje någe, dokker e jo vant me det", sa venninnen
Etter hvert som Johanna fikk en litt større leilighet, to stuer, ett soverom og kjøkken tok hun imot "kostgutter". Det var unge gutter som kom til byen for å få seg arbeid. De bodde hos private og betalte for kost og losji.
Min mor fikk seg husposter, ja gjennom årene ble det mange, for så snart at silda kom til byen sluttet hun for å jobbe i hermetikken. Der tjente de bedre enn som hushjelp. De levde fra hånd til munn, men klarte seg tålig bra. Mormor ble utslitt og fikk dårlig hjerte, men jobbet til hun var nesten 70 år. Jeg husker henne best der hun stullet på kjøkkenet, mens jeg lekte med "treredskapene" i kjøkkenskuffa. Ellers så satt hun i stolen med et håndarbeid.
Hver jul syntes vi det var stas da hun fikk et fint dekorert blekkskrin, fylt med hermetikk fra Bjelland.
Det var takk for mange års slit. Mormor var rolig og sa ikke så mye, men hun hadde et glimt i øyet som slitet ikke hadde tatt fra henne.
Trass i slit og motgang, vokste døtrene opp, og alltid var mora der. De hedret henne med å gi den hjelp de kunne i alle år.
Hun har ikke satt spor etter seg innen foreningsliv, fagforeninger eller politikk, men hennes spor i familiens skjød står det respekt av.
Både hun og mange andre kvinner – mødre – fortjener den skulpturen av hermetikkarbeideren som skal reises.
Johanna Olsen med døtrene : Solveig og Signe foran, Gerd og Svenny bak.
Denne artikkelen sto i Arbeidernes Historielag i Rogaland sin årbok for 2004.
Jeg har få fakta om dette. Alt er overleverte fortellinger i familien.
De to eldste barna hadde vage erindringer om sin far, min mor som var 3 år da han døde husket ingenting om han.
Svend Olai var født i Os ved Bergen 8-3-1884 og døde 10- 11-1918 Godalen i Hetland
Svend var en av 7 søsken. Familien kom til Stavanger før 1900. De bodde i Badehusgt 18 ved ”Badedammen” i 1900. Foreldrene var Svend Olai og Sofie Ommundsdtr.
Det at far og sønn hadde samme navn har skapt litt problemer for meg.
Min oldefar kjøpte et lite småbruk i Godalen i Hetland kommune. Der var det et par små bolighus. Mine besteforeldre bodde i Hjelmelandsgt.
Der ble de eldste barna født før de flyttet til Godalen.
Svend Olai døde 9-11-1918 begravet 15-11-1918 på Hetland kirkegård.
Han var bødker som sin far, de arbeidet begge i et bøkkerverksted ved Hillevågsvannet. Brødrene Søiland Paradisv. 82.
Min tante Svenny f. 5-11-1918 døpt 24-11- 1918. Hun ble oppkalt etter sin far Sven som døde straks hun ble født.
Det fortelles at Svend var på nøytralitetsvakt ved Svenskegrensen. Jeg har ikke undersøkt noe om dette. Jeg skulle gjerne visst om det stemmer og hvor han var. Han kan ikke ha reist før begynnelsen av februar 1918 for da ble nok min bestemor gravid. Det heter at han kom hjem fordi han var syk. Han lå syk en tid, men da min bestemor skulle føde ble han båret ned i nabohuset til sine foreldre. Der døde han fem dager etter barnet var født. Konen Johanna var også syk, sies det, men hun kom seg.
Det var foreldrene til Svend som ordnet med begravelsen. Det viser til dels igjen i dødsannonsen.
Min kjære mand, far og søn
Svend Olsen
Døde søndag aften kl 9 vel 33 år
Godalen 11-11-18
Johanna Olsen Svend Olsen
Født Rygh Sofie Olsen
Søskende
Begravelsen foregaar fra hjemmet
(Godalen) fredag kl 1 Slegt og venner bedes
ledsage. Bedes kun paa denne maade.
Som vi ser er ikke barna nevnt på annen måte enn at han var far.
Det fortelles at hans mor strøk sorte sløyfebånd som ungene skulle ha i håret. Muligens var de to eldste barna på 6 og 9 år i begravelsen.
Min mormor tok barna med seg og flyttet hjem til sin mor på Randaberg. Svigerfaren drev også med transport og hadde hest og kjerre som de ble kjørt i.
Gerd på 6 år var også syk antakelig lungebetennelse eller lignende. Hun husket så vidt den kjøreturen.
Mormor og barna var egentlig ikke velkomne til hennes mor. Det er forståelig med tanke på å få 4 småbarn i huset, og de var sikkert redde for smitte. På Randaberg bodde moren med to døtre som ikke var gifte.
Det ser ikke ut til at noen andre i familien ble smittet.
Både morfar og faren hadde samme navn og det var problematisk. Oldefar kjøpte plassen i Godalen. Her er en del i panteboka,
men siden det var to hus har jeg lurt på om min bestefar kjøpte det ene.Grunnen til at jeg lurer på det var at min mormor hadde
litt penger etter at hun ble enke. Så pass at hun kunne hjelpe en i familien med billett til Amerika. Det tyder på at de eide huset,
eller at morfar hadde tjent tålig bra før han døde.
