Sjømannsviser

Folk i bydelen 0 comments

Sjømannssanger

 

I Pedersgata bodde det utrolig mange sjøfolk, fra skippere, styrmenn, fyrbøtere, matroser og andre sjømenn.

Sjømannsangene var en del av livet til de fleste.

Her er et lite utvalg som er tatt med i M. Norlands bok : Stavanger og stavangere i de hvite seils tid.

 

Han forteller om livet på sjøen og hvordan det var å komme hjem til kjæresten.:

Men i land blev det et annet liv, for sjøguttene forstod å sette en egen sveis på byen i vintermånedene.

Sjømannssanger hørtes overalt, og hver pikelill måtte ha sig en sjømann til «fast følge».

Mange av disse sanger tyder på at det ikke bare var glede med vennen eller venninnen. Svik og utro­skap var ikke ualmindelig. På de ensomme natte­vakter med lengsel mot hjemmet er vel de fleste blitt til, disse eiendommelige, ofte sørgmodige sjømanns­viser med de enkle, velklingende melodier. Men mange er også laget hjemme av en skjønnjomfru som blev sveket av vennen der ute i fremmed land. Hun hadde fått føle at «sjømannssinn er som en vind, ja som en fugl på taket».

Hør bare:

DEN TROLØSE GINA.

                        O Gina, hvi kunde du svike,

                        hvi kunde du glemme mig?

                        Mitt unge hjerte slo i mig,

                        det slo så ømt for dig.

                        Mitt unge hjerte krenket du,

                        og det slo så ømt for dig.

 

                        O ve mig elendige pike,

                        tro ei på sjømanns ord,

                        han lokker og bedrager

                        hver pike skjønn på jord.

                        Han lokker og bedrager

                        hver pike skjønn på jord.

 

 DEN SVIKEFULLE LINA.

Husker du den gang jeg sagde:

Hør Lina, hør, jeg elsker dig!

:,: Din kind optil mitt bryst du lagde

 og svor en evig ed for mig. :,:

 

Din arm omkring min hals du lagde

 og kinn da brente imot kinn.

:,: Og evig, evig du da sagde:

Ifra nu av jeg bliver din. :,:

 

Hver gang jeg dine øine skudde,

av kjærlighet et hav jeg så.

:,: Jeg så en elskovs ild som ludde

så klar og ren som himmelen. :,:

 

Hver gang du kalte mig din hulde,

da drømte jeg om kjærlighet.

:,: Men nu har du mitt sinn omkullet

og forstyrret all min fred. :,:

 

Ti du din falskhet har overgivet,

din kjærlighet var kun bedrag.

:,: For usselt gull har du mig sveket,

i rikdom fant du mer behag. :,:

 

Men mig du gavet brustent hjerte

og sorgen fantes i mitt bryst

:,: Der inne stormer elskovs smerte,

 jeg nu ei finner mere trøst. :,:

 

Er dette lønn for elskovs smerte,

er dette lønn for kjærlighet?

:,: Da søk ei mer til dette hjerte,

som forstyrret har min fred. :,.

 

Når jeg i graven hist skal hvile

ifra all kummer og fra dig.

:,: Måskje du da fortvilet skal ile

hen til den grav som skjuler mig .. ,.

Sjømannsvise

Mangen gang jeg tenker på min skjønne, glade barndomstid,

den tid som svant så altfor hurtig hen.

Da jeg som en liten gutt var lykkelig og glad og fri,

den tiden kommer aldri mer igjen.

 

Reir.:

Det er det samme hvor jeg drar, jeg minnes mor og far,

og hjemmet der hvor søskenflokken bor.

Hver en morgen, middag, kveld min tanke følger til dig hen,

til mitt kjære, gamle hjem langt mot nord.

 

Aldri kan jeg glemme dagen da jeg hjemmet mitt forlot,

og reiste til et sted langt bort i vest.

Kameratene de kom til mig og avskjedstalen tok:

ute er der bra, men hjemme er dog best.

 

Reir.:

Og min gamle far og mor de begge to i døren stod,

og under tårer et farvel kom frem.

Jeg får nok aldri se dem mer i live her på denne jord.

De er begge vandret til et bedre hjem.

 

Reir.:

Det er det samme hvor jeg drar, jeg minnes mor og far,

og hjemmet der hvor søskenflokken bor.

Hver en morgen, middag, kveld min tanke følger til dig hen,

til mitt kjære, gamle hjem langt mot nord.

 

Fra M. Samuelsens sjømannssanger

 

 

SNART SEILER DEN SISTE SKUTE.

(Ukjendt forfatter).

Mel.: En ungbirk.

Snart seiler den siste skute

ut over bølgene blå,

snart bjerges de siste klute

når kuling og storm øker på.

            Og sangen lyder ei mere

            når mersseil og bramseil blir satt,

            og ingen skal brase og skvære,

            ei reves i uværets natt.

 

            Du bukket under i kampen,

            du skute som satte rekord.

            Nu er det motoren og dampen

            og flyvemaskinen og Ford.

            Men skute, om du nu forsvinner,

            du skjenket oss alle som for

            et utall av herlige minner,

            av dager og netter ombord.

 

            I Nordsjøen glade vi seilte,

            når hjem ifra ferden det bar.

            Vi Lister og Obrestad peilte

            og snart inn på fjorden vi var.

             «La falle,> så ropte den gamle

            og forut lot styrmannen gå.

            Så hørte du kjettingen ramle

            til skuten for ankeret lå.

 

            Farvel da du stolte skute

            med takk for alt det du gav.

            For alt vi var sammen derute.

            hvor hjemmet var himmel og hav.

            Når lille gutt sitter så stille

            på fanget med spørgende blikk,

            da skal vi fortelle den lille

            om dig og de dager som gikk.

 

            Jeg har og et ord til de store,

            som lever så flott og galant.

            De skulde i seilriggen klore,

            så tenker jeg stasen forsvant.

            De går på brodered~ tepper,

            og spiser langt finere kost,

            mens vi får kun salt kjøtt og erter,

            som vi spiser i skumsprøit og frost.

 

            Reir.:

            På gjensynets gleder jeg tenker.

            Gud give at hun er mig tro.

            På stranden der står hun og venter,

            så møtes vi elskende to.

            O, kvinne ditt hjerte utgrunne

            det makter vel ingen på jord.

            Du smigrer med munn og med tunge,

            mens falskhet i hjerte ditt bor

 

 {rt}