Fattiggarden sammendrag av en artikkel:

Avisen tok turen til Stavanger fattiggaård for å skrive litt om den. Artikkelen er skrevet med gotiske bokstaver og er lang så at jeg tar bare med et lite utdrag sammendrag.

Stavanger var så vidt de visste den eneste by som hadde satt i gang med en fattiggård, og den var også den størst i sitt slag. Den kom i drift 1-1-1895 og hensikten var at det skulle være et sted for begge kjønn som egentlig ikke var arbeidsudyktige, men av en eller annen grunn ikke kunne greie seg uten støtte, og få opphold og sysselsettes på et eller annet vis.

Selve arbeidet på gårdsbruket viste godt igjen. De hadde dyrket 215 maal mark. Kommunen kjøpte en del utmark. I starten hadde de 19 kyr og to hester, ca 10 år senere var der 44 kyr og 6 hester. Det ble også arbeidet med en svinestald.

Aldershjemmet sto ennå uten bordkledning, og innredningen var påbeynt. Sentraloppvarmingen var adskilt fra fattiggårdens. Matlaging skulle foregå på det ene kjøkken og bringes til det andre bygget over en liten bro. Beboerne ville nok sett særlig pris på den smukke forsamlingssal som gikk gjennom to etasjer med et galleri i anden etasje. Det ble nesten udstyrt som en liden kirke.

Aldershjemmet var beregnet på ca 70 personer, men kan romme flere. Fattiggårdens håndverkere laget en del av inventaret som senger, bord og stoler.

På selve fattiggården var det 75 personer,  for mennenes vedkommende sysselsettes de med forskjellig håndverks arbeide, stell i fjøs og hester, jorddyrking – Kvinnene drev med spinning, lapping, sying og andre huslig arbeider.

Bestyrer på fattiggården var inntil i fjor den nuværende bestyrer av arbeidsanvisningskontoret sersjant Bærheim og hustru, efter den tid har Kristofer Soma, som tidligere var dreng på fattiggården, og Ellen Stangeland, tidligere bestyrinde ved Høilands fattiggård overtatt ledelsen. Dessuten var der to drenge og to piger.

1903

1894

(utdrag fra kommunestyre møter gjengitt i avisene)

I 1908 ble Arbeids og Aldershjemmet diskutert i kommunestyret. Nøsen likte ikke at de som bodde der ble kalt for «Lemmer» – bruk heller personer. Ordføreren foreslo at de kunne kalles gjester, mens Sørvaag ikke syntes det var nedverdigende å kalle dem for lemmer. Ordføreren lovte lovet bedring i hvordan de omtalte folkene.

Fru Øgreid ønsket at de gamle konene på Aldershjemmet burde få bruke den nyinnkjøpte kalesjevognen. Ordføreren ba henne snakke med Olsen, men syntes ikke at de allerverste av hankjønn burde få bruke den.

       1909       På aldershjemmet var det plass til 70 gjester, men det trengtres mer plass. Formannskapet foreslo å bygge om den store forsamlingssal til værelser slik at en kunne ta imot 80 gjester. Det ville koste 1200 kroner, men de hadde  900 kroner som ble utbetalt etter en brann i 1904.

1913 Anbud

Stavanger arbeids- og aldershjem indbyder til anbud for 1914 på følgende varer:

Grovt og fint brød, samt smaabrød, margarin (export), kaffe, farin, rafinade, hvedemel, grynmel, ris, erter, svidsker, rosiner, salt kjød (dilkekjød), grønsæbe, sæbepulver, soda, toiletsæbe. Varene må være af anerkjent god kvalitet. Transportutgifter svares da varene afhentes. Prisen angis pr. kilo undtagen for smaabrød; for disse opgives procenter. Anbud merket  «Anbud Arbeidsgaarden» kan indleveres til undertegnede inden tirsdag den 9de december  kl. 12.  for bestyrelsen Gunnar Løvik.

Det var ikke så mange av de som bodde på arbeidsgården som fikk omtale i avisen.

Ole Johannsen Bersagel som døde 31-3-1917 ble nesten 100 år gammel. Han hadde vært gift med Joren Olsen og hadde barna, Jonas, f. 1847, Christian, f. 1854, Ole Johan, f. 1865 og Berthe Cecilie, f. 1858. De bodde i Lervik i 1875.

Rundt 1919 skjedde det noe som ble til forargelse for enkelte. Vandklosetter.

Har du noe å tilføye eller som må rettes. Send melding via Facebook til Lisa Thelin Knutsen https://www.facebook.com/lisa.t.knutsen/,
eller på mail til lisatk@lyse.net